Sorg og kjærlighet

Dette har vært litt av en uke! Så mye følelser og åpenhet! Så mye kjærlighet og samhold! I løpet av denne uka har jeg lært mye.

Petters begravelse var ubeskrivelig vemodig og vakker. Den brutale uvirkeligheten ved hans bortgang kom til live og døde igjen og igjen. Igjen og igjen gikk det opp for meg at han ikke er i live lenger. Like ofte kom fornektelsen snikende sakte men sikkert. Jeg, jeg som er opptatt av døden, jeg som vil gjerne fatte og begripe hva døden innebærer og hva den skal tillegges av betydning for det livet jeg lever... Jeg satt allikevel i kirken, preget av tidvis sorg og tidvis sjokk, og håpet på at begravelsen ikke ville ta slutt. Som om hvis begravelsen ble trukket ut i det uendelige, så ble døden tilsvarende lenge utsatt. Fornektelsen er underlig sånn, den gir absurde og ulogiske slutninger mening og naiviteten alt mulig spillerom.

Livets meningsløshet og skjønnhet forsterket hverandre. Jo mer jeg tenkte at livet er meningsløst, jo mer skjønte jeg hvor betydningsfullt det égentlig er! Jeg tenkte på hvordan jeg ikke setter nok pris på meg selv og det vakre livet jeg lever. Jeg lever et vakkert liv. Takket være alle de menneskene som på en eller annen måte påvirker livet mitt, får jeg muligheten til å føre et vakkert liv. 

Begravelsesseremonien var verdig og sjelfull. På min venstre side satt Dino og til høyre for meg Annike. Dinos hender i mine. Jeg klemte dem hardt, som for å holde så godt jeg kan på ham, han skal ikke bli borte, tenkte jeg. Jeg kjente etter pulsen hans og følte meg delvis sprø, her sitter jeg og klamrer meg til min kjærestes livstegn. Jeg hadde så lyst til å ta Annikes hånd i min høyre hånd. Kommunisere at jeg var der sammen med henne og ville dele sorgen med henne. Men jeg fikk meg ikke til å rekke ut hånden. Jeg satt og vurderte og omvurderte, uten noen gang å handle. I ettertid har jeg lurt på hva i alle dager jeg dvelte ved, selvfølgelig skulle jeg ha holdt også Annike i hånda. Jeg ville bare la henne sørge i fred. Kanskje det bare var skummelt. Neste gang jeg føler for å holde en venn i hånda, vil jeg uten så mye som å tenke meg om, holde vedkommende i hånda. David, Elma, Frederic og Harald var også med. Det var så godt å være der med dem alle. Nærværet deres fortalte lydløst om hvordan livet alltid går videre, og at selv om døden føles meningsløst, så er livet fylt til randen med mening. 

Jeg er en av de som var så heldig å bli kjent med Petter på videregående. Hans imøtekommenhet var noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg. Jeg kunne finne meg selv i samtale med bare Petter, mens Petter var i samtale med meg og tre andre samtidig. Lidenskapen hans for fly og flammer var medrivende og hans gjestefrihet varmende. 

Det er urettferdig og ubegripelig at han er borte for alltid, og dét i en så ung alder. Det vekker sinne i meg. Jeg var til tider forbannet under begravelsen. Hvorfor skulle han dø? Jeg hadde et sterkt behov for en forklaring at det ga meg lyst til å banne høyt av sinne i kirka. Jeg endte opp med bare å banne høyt inni meg selv...

Etter begravelsen var jeg tom i hodet. Matt. Det var ubehagelig å se så mange mennesker lide. Foreldrene til Petter... Åh, det sved i hjertet å ta dem i hånden og takke dem for Petter, å se tårene velle opp i og fylle morens øyne og å se endeløs og stille sorg i farens blikk. Om jeg bare kunne ta all denne sorgen bort... 

Vennene mine, åh, som jeg hadde lyst til å forevige dem. Klemme dem hardt og ikke slippe. Jeg er glad i dem. Det ble stemning for å gå ned til kebaben. Den kjente og kjære rullebabben! Jeg klarer ikke å sette ord på hvor godt det føltes å ha dem rundt meg. Det var deilig å smile og le, jeg satte liksom så mye mer pris på det. Jeg var så bevisst på gleden jeg følte. I det siste har jeg lagt merke til at jeg oftere og oftere gjengir følgende sitat: Menneskets største lyte er at det glemmer så fort. Dette sitatet passer inn også her. Jeg glemmer å sette pris på smilene og latterkulene. Det skal jeg gjøre noe med. Å være bevisst over tilværelsen, virkelig kjenne på følelsene og generelt leve i nuet, det har jeg lyst til å få til i større grad. Da smaker livet så mye mer. Det er fravær av smak som er uinteressant.

Etter en sterk, god rullekebab i godt selskap hadde vi alle, i hvert fall tilsynelatende, kommet oss til hektene. Jeg fikk vite at Harald skulle holde et åpent møte hvor han fortalte sin livshistorie med fokus på helomvendingen livet hans tok da saken mot faren hans dukket opp. Vi alle ble med til Rønningen i Oslo for å høre på og støtte Harald. En stor forsamling møtte opp, og foredraget startet. Fra første øyeblikk fanget Harald til de grader oppmerksomheten min. Jeg var så med. Jeg satt med gåsehud, lo, fikk tårer i øynene, undret, satte spørsmålstegn, ble overrasket og sjokkert. Alt dette mens jeg beundret Harald og hans mot. WOW! For en gutt! Så mye engasjement, glød og sjarm. Så mye det må kreve av en å blottstille seg foran hele skolen. Så mange som møtte opp. Den velfortjente varme, høye applausen han fikk. Så mange som ga ham klemmer og klapp på skulderen. Så mange som roste Harald. Beundrende blikk. Jeg var satt ut igjen, satt ut av hvor sterk en venn jeg faktisk har! Hvorfor har jeg ikke tidligere bedt ham fortelle meg historien sin? Hvorfor har ikke jeg vært der for ham? Jeg har vært for redd. Tenk hvis...hva hvis...han synes kanskje det er ubehagelig hvis jeg spør...han har mange nok som han snakker om livssituasjonen sin med, og kanskje er det slitsomt å snakke om den med alle...kanskje vi ikke er fortrolige nok...kanskje han har nok støtte på den fronten. Jeg ville være en venn som han ikke behøvde å snakke om saken med. Jeg er stolt av Harald.

Over til noe helt annet. Endelig har jeg fått være med på squash og yoga med gjengen.  Som jeg koser meg! Herregud! Det er ufattelig godt å møte gjengen på en jevn basis. Jeg stortrives! Klarer ikke å vente med å flytte til Oslo!!!!!! 

Dino passer fabelaktig godt på meg. Og jeg lærer vanvittig mye av denne kloke gutten. Han tilfører livet mitt så mye positivt. Jeg håper jeg kan bli gammel sammen med ham. 

Jeg er så beæret! Takk til alle dere fine menneskene som deltar i livet mitt.

Utrolig godt, rett og slett

I natt drar Unni, Bjørn og jeg til Berlin!!!!!! :-D :-D

Helt siden mandag ettermiddag til formiddagen i dag har jeg tilbrakt tiden min i Bahonjic-residensen på Kongsvinger. Dagene smeltet sammen, og tiden fløy så himla fort. Bosnisk mat ble fortært med iver og glede hos undertegnede. Bosnisk kortspill ble spilt tre kvelder på rad, Dino og jeg var på lag mot foreldrene hans, og jammen vant ikke Dino og jeg to av tre omganger av et artig spill ved navn Jandar (j-en uttales som på fransk, jandar betyr knekt på bosnisk).  Og aprpos det bosniske språk: Jeg har lært meg noen ord og uttrykk og koser meg med å imponere med disse (jeg liker å tro at jeg imponerer...), riktignok ganske så stammende, med tvilende stemme og tvilsom uttalelse, noe som resulterer i latter og underholdning. Litt morsomt er det også når Dino (som egentlig heter Dinå), prøver å uttale navnet mitt korrekt (slik det sies på persisk, les et eldre innlegg om dette her) og serverer søtt en og annen persisk frase nå og da. Ellers har jeg prøvd meg på spillet Settlers med Elma og Dino, og det ga mersmak! Høydepunktet i var reaksjonen til Elma etter at jeg var superslem mot henne i spillet, selv om det kostet i spillingens øyemed også meg en del. I hvert fall så lever jeg i den tro at det bare kostet meg i spillingens øyemed...og at vi alle kan leve forsonende sammen... One never knows with the Bahonjic family, that I learned early. Bottom line: Jeg hadde det fantastisk!

Og det stopper ikke der, fantastisk blir det også i Berlin! Jeg DIGGER Berlin!
Flyet vårt går så tidlig som klokken 06.30 fra Gardermoen, så det blir å reise fra mine skogtrakter klokken 02.30. Klær og baderomsartikler: Check! Kamera og dets batterilader og mobillader: Check! Sko: Check! Bøker: Check! Og apropos bøker: Etter mild påvirkning fra filmkvelder med Harald og David og Dino og sterkere innflytelse fra Dino, har jeg begynt å lese Harry Potter. Den første boka er fengende og lettlest, og jammen har jeg fått med meg (fra Dino) den andre i serien også. Det ble meg kjent etterhvert at bøkene egentlig tilhører Elma, og at jeg fikk låne uten at hun hadde blitt spurt. Elma, hvis du leser dette, vit at jeg låner bøkene dine (:-S) og at jeg lover å passe godt på dem. Insert englefjes. (:-S)

Jul i Berlin blir spennende! :-D
Litt pussig og artig å tenke på at denne turen i jula er et resultat av et forslag jeg begeistret fanget ut av den løse luften for noen måneder siden! Så heldig jeg er! Takk, Unni og Bjørn!

Dette med at jeg føler meg heldig får meg til å tenke på min biologiske familie og turen jeg tok til dem og Hamar i forrige uke. Det var koselig å møte dem igjen og høydepunktet var uten tvil aking på akebrett sammen med Marzia i en bratt og lang bakke ved midnattstider! Iransk mat, spill, kake og turgåing var også topp! Og så må jeg bare legge til følgende: Jeg må ha en egen svær magesekk til klementiner; på tre dager dager i Hamar åt jeg nok flere kilogram av dem!

Fingrene mine er krysset for at bagasjen vår ikke blir borte på flyplassen. Nei, jeg er aldeles ikke paranoid, det skjedde i vinterferien ifjor, da Unni og jeg var på ferietur til Athen. Dette trenger selvfølgelig ikke du å tenke på, Elma! (:-S)

Nå tenker jeg at jeg tar meg en blund.

Auf Wiederschreiben, I guess!

En del av Berlinmuren
Juni 2010

Advarsel

I det siste har livet vært ekstra komplisert. Ordentlig komplisert. Ikke komplisert på den vanlige litt ukompliserte måten, men komplisert på den riktig kompliserte måten. Det meste har rett og slett vært direkte vrient og innviklet og jeg har latt meg forvirre, engste, bekymre og avspore. Jeg har mistolket, misforstått, feilkommunisert og vært svak. Heldigvis for meg, selv om jeg ikke er den raskeste løperen i skuffen, så lærer jeg jo litt og litt, sakte men sikkert.

For eksempel skal jeg gjøre noe med det at jeg er så veldig pysete i møte med irriterte, oppgitte og sinte folk. Istedenfor at jeg holder kjeft og går og samler på fjartige frustrasjoner, skal jeg være oppføre meg voksent og kjefte! Jeg skal kjefte så jævlig mye! Faen!!!!!!!! Hva i helvete gjør du på denne føkkings bloggen, ditt forbanna sjømonster!!!! ...for eksempel sånn.

Nei da, jo da. Altså, jeg kommer til å kjefte mer, tenker jeg, men målet med denne kommende ekstreme forvandlingen er jo ikke først fremst å kjefte (den forvandlingen kommer kanskje etterhvert (jeg skal gi dere en heads up før det skjer)), men ikke å være redd for å såre andre ved å si det jeg føler og mener. For saken er at folk er ikke så hårsåre, og mange av dem tar det ikke ille opp i det hele tatt om jeg blir irritert og sint. Faktisk, og dette er litt interessant, vil mange omgi seg med karakterrike folk; for å si ifra om for eksempel sine ønsker, behov og frustrasjoner viser karakterstyrke. Det er veldig få som ønsker å omgås nikkedukker. Så jeg skal rett og slett slutte på liv og død å prøve å være så rund som mulig i kantene. Jeg skal bli mindre tett i toppen og tøffere i trynet. Jeg skal gro horn og hale og gå rundt med høygaffel og jernstøvler. Jeg skal utvikle en ond latter og omgi meg med en sterk svovellukt bestandig... Nesten.

Jeg har en følelse av at jeg kommer til å føle meg friere! Gleder meg!!!

Du kommer til å høre fra meg.
Mohahahahahahahahah! Knurr!

Eventuelle takk for at jeg nå kommer i en bedre utgave skal dere rette til Unni, Bjørn og Dino!

Ooooh, Dino! :-D Hei, Dino, jeg digger deg!!! 

Blanke ark

Helt siden jeg var ei lita jente, har jeg hatt en forkjærlighet til blanke ark. Skrivebøker av ymse slag i alskens former og farger har alltid vært og er noe jeg ikke kan få nok av. Notatblokker. Dagbøker. Almanakker. Kladdebøker. Tegneblokker. Jeg har også alltid vært og er spesielt interessert i blyanter, penner, tusjer, fargestifter. Jeg liker det faktum at Unni også er glad i disse tingene. Unni, hvis du leser dette: Dæven døtte, du er dritkul! Her allittererte jeg med D, og bokstaven D får meg til å tenke på Dino. Også bokstaven D. Som om jeg ikke tenker på ham konstant allerede! Det er et engelsk sitat som går sånn ca. slik: "If you can't get someone out of your head, then maybe they are supposed to be there." Hmmm... "...supposed to be there". Nå er ikke jeg den som tror aller sterkest på skjebnen; dens lunefulle humør gjør at den for meg blir like uforutsigbar som tilfeldighetenes spill, og oppi mitt hode er sannsynligheten for at kaos regjerer livet langt større enn at karma, skjebne, og eller andre typer forutbestemmelse gjør det.

Hvorfor gjengir jeg så et engelsk sitat og begynner å gruble på mitt forhold til skjebnen her i dette innlegget som foreløpig virker som et sammensurium av tilfeldige tanker?  Jo, fordi akkurat når det gjelder han typen min, Dino, så blir jeg altså så forbanna usikker på alt... Kanskje finnes det en eller annen god gud allikevel, har jeg så ofte tenkt. Hvordan ellers skal jeg forklare hvordan han kan være så perfekt? Forklare hvordan han havnet i mitt liv og beriket det så sterkt... For hvis det ikke er en gud og en skjebne som førte oss til slutt sammen, så er det vel tilfeldighetene som har ordnet det slik. Dette siste lammer hjernen min. Av alle de uendelige mange utfallene som livet mitt kan bestå av, så skulle altså ett av dem diktere hvordan store deler av tilværelsen min ble og er, nemlig det at jeg ble forelsket i Dino og fikk bli sammen med ham til slutt. Jeg tør påstå at jeg er verdens heldigste jente! Ja, med stor glede og iver har jeg lyst til å rope ut til hele verden at jeg, Mahnaz Moradian, har størst hell her på kloden! Du tenker at jeg overdriver. Pøh! Du skulle bare visst hvordan jeg sliter med å finne de rette ordene når det gjelder Dino. De rette ordene finnes kanskje ikke heller! Jeg føler at uansett hvordan jeg prøver å uttrykke meg, så strekker ordene bare ikke til. Ordene jeg finner i mitt hode er mangelfulle i betydning, unøyaktig, lite nyanserte og lite dekkende. Jeg er forvirret, fortumlet og forferdelig forelsket!

Hva har så blanke ark, Dino og gud med hverandre å gjøre? Dino er gud som har begynt på nytt med blanke ark. Nei da, så enkelt er det nok ikke. Jeg tror ikke på gud, så ham kan vi se bort fra. Så spørsmålet blir da: Hva har blanke ark med Dino å gjøre? Mye har skjedd i løpet av dette året som det snart bare gjenstår en måned av. De største hendelsene som er relevante for denne teksten er vel kronologisk oppsatt brudd med Joachim i mars, sommerferie, stryk i to eksamener, samvær med gjengen, kjæreste med Dino, mareritt, søvnløse netter og lange dager i ca. to måneder. Som noen av dere som, sånn som nå, kan finne på faktisk å bruke tida deres på å lese denne bloggen (altså dere vennene mine (tror egentlig det ytterst få som leser denne bloggen, venn eller uvenn)) vet, har jeg flyttet hjem til Eidskog. Jeg har altså sluttet med mine studier i Trondheim, fordi jeg rett og slett ikke hadde det bra nok til å kunne studere. Med eksamenene bankende på døra, måtte jeg innse at jeg ikke hadde klart på egen hånd å komme meg ut av de onde sirklene jeg hadde havnet i, og at jeg ikke hadde noen sjanse til å bestå de store faglige prøvene. Jeg var sliten. På en mandag kveld sendte jeg en e-post til Unni og Bjørn og oppdaterte dem på situasjonen min, og dagen etter ble jeg oppringt av Unni som fortalte meg at hun og Bjørn kom til Trondheim for å hente meg hjem den påfølgende torsdagen!!! Og slik ble det til at jeg for tiden er ikke-studerende og hjemmeværende. Takket være fantastiske fosterforeldre og verdens beste kjæreste (Det siste er deg det, Dino!) har jeg det veldig bra i dag.

Planen er nå å begynne å jobbe fram til neste sommer. Høsten 2012 er planen å starte studier i Oslo! Snakk om å begynne med blanke ark!

Om dagen går tiden med til å være forelsket. Jeg er et surrehode uten like! At jeg etter at jeg hadde vært stupforelsket i ham i noen år, til slutt skulle bli sammen med ham... Nei, uansett hvordan og hvor mye jeg vrir og vender på hjernen min fatter jeg det ikke. Han behandler meg som en prinsesse. Og han er jo min Prince Charming! Jeg gleder meg til alle de dagene vi skal få sammen. Hvert øyeblikk. Tida flyr så kriminelt fort når jeg er sammen med ham.

Hva med Joachim, lurer du kanskje på! Ja, hva med ham, spør jeg. Ja, var du forelsket i Dino også da du var sammen med Joachim, spør du. Svaret er nei, men jeg var ikke likegyldig til Dino heller. Jeg brydde meg om ham. Det er klart, han var jo på den tiden en av mine aller beste venner. Uansett, mens jeg var sammen med Joachim, var det bare Joachim som jeg var sammen med. Joachim og jeg hadde våre problemer helt fra starten av, og relativt tidlig uti forholdet vårt ble det klart for meg at det ikke ville funke for oss i det lange løp. Jeg prøvde så godt jeg bare kunne å fikse forholdet, men det gikk til slutt ikke, og jeg slo opp. Joachim og jeg var gode venner fram til jeg fortalte ham at jeg hadde blitt sammen med Dino. Dessverre er han sint på meg fortsatt den dag i dag. Jeg skulle ønske vi alle kunne være venner. Det siste er mye av grunnen til at Joachim blir nevnt i dette innlegget. Jeg har blitt beskyldt for å ha ødelagt pokergjengen osv, men jeg mener at jeg ikke har gjort noe galt. Når jeg er dypt forelsket i Dino, og jeg blir henta av Dino (for de som ikke tar referansen; alle andre enn Dino: Les diktet "Henta" av Johann Grip), så blir jeg sammen med Dino. Hvis noen har noe problem med dette, så får det være deres sak. Sånn, nå har jeg tatt et slags oppgjør med dette også her på bloggen min. Jeg følte at jeg ikke kunne gå videre uten å skrive et par ord om Joachim, for ordens skyld og alle som måtte lure.

Det var det! Nå skal jeg straks på pilates! Så jeg må gi meg for nå. Men depp ikke, jeg skriver snart igjen! ;-)

Gleder meg så innmari fæææææælt til fredag!!!!!!!! Da skal jeg til Dino!!!
Jeg kan ikke noe for det, MÅ bare legge til følgende:
Jeg er uendelig glad i deg, Dino Bahonjic! 

Ha det for nå!

Kjære Rex

Det er helt ufattelig at du ikke er til mer. Jeg kommer til å savne deg dypt! Du var en virkelig god og karakterfull venn. Jeg skal holde så godt som mulig på minnene om deg i tiden framover, for minnene om deg varmer og får meg til å smile.