Whacko stuff

Sorg og kjærlighet

2012-02-17T01:26:00.000+01:00

Dette har vært litt av en uke! Så mye følelser og åpenhet! Så mye kjærlighet og samhold! I løpet av denne uka har jeg lært mye.

Petters begravelse var ubeskrivelig vemodig og vakker. Den brutale uvirkeligheten ved hans bortgang kom til live og døde igjen og igjen. Igjen og igjen gikk det opp for meg at han ikke er i live lenger. Like ofte kom fornektelsen snikende sakte men sikkert. Jeg, jeg som er opptatt av døden, jeg som vil gjerne fatte og begripe hva døden innebærer og hva den skal tillegges av betydning for det livet jeg lever... Jeg satt allikevel i kirken, preget av tidvis sorg og tidvis sjokk, og håpet på at begravelsen ikke ville ta slutt. Som om hvis begravelsen ble trukket ut i det uendelige, så ble døden tilsvarende lenge utsatt. Fornektelsen er underlig sånn, den gir absurde og ulogiske slutninger mening og naiviteten alt mulig spillerom.

Livets meningsløshet og skjønnhet forsterket hverandre. Jo mer jeg tenkte at livet er meningsløst, jo mer skjønte jeg hvor betydningsfullt det égentlig er! Jeg tenkte på hvordan jeg ikke setter nok pris på meg selv og det vakre livet jeg lever. Jeg lever et vakkert liv. Takket være alle de menneskene som på en eller annen måte påvirker livet mitt, får jeg muligheten til å føre et vakkert liv.

Begravelsesseremonien var verdig og sjelfull. På min venstre side satt Dino og til høyre for meg Annike. Dinos hender i mine. Jeg klemte dem hardt, som for å holde så godt jeg kan på ham, han skal ikke bli borte, tenkte jeg. Jeg kjente etter pulsen hans og følte meg delvis sprø, her sitter jeg og klamrer meg til min kjærestes livstegn. Jeg hadde så lyst til å ta Annikes hånd i min høyre hånd. Kommunisere at jeg var der sammen med henne og ville dele sorgen med henne. Men jeg fikk meg ikke til å rekke ut hånden. Jeg satt og vurderte og omvurderte, uten noen gang å handle. I ettertid har jeg lurt på hva i alle dager jeg dvelte ved, selvfølgelig skulle jeg ha holdt også Annike i hånda. Jeg ville bare la henne sørge i fred. Kanskje det bare var skummelt. Neste gang jeg føler for å holde en venn i hånda, vil jeg uten så mye som å tenke meg om, holde vedkommende i hånda. David, Elma, Frederic og Harald var også med. Det var så godt å være der med dem alle. Nærværet deres fortalte lydløst om hvordan livet alltid går videre, og at selv om døden føles meningsløst, så er livet fylt til randen med mening.

Jeg er en av de som var så heldig å bli kjent med Petter på videregående. Hans imøtekommenhet var noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg. Jeg kunne finne meg selv i samtale med bare Petter, mens Petter var i samtale med meg og tre andre samtidig. Lidenskapen hans for fly og flammer var medrivende og hans gjestefrihet varmende.

Det er urettferdig og ubegripelig at han er borte for alltid, og dét i en så ung alder. Det vekker sinne i meg. Jeg var til tider forbannet under begravelsen. Hvorfor skulle han dø? Jeg hadde et sterkt behov for en forklaring at det ga meg lyst til å banne høyt av sinne i kirka. Jeg endte opp med bare å banne høyt inni meg selv...

Etter begravelsen var jeg tom i hodet. Matt. Det var ubehagelig å se så mange mennesker lide. Foreldrene til Petter... Åh, det sved i hjertet å ta dem i hånden og takke dem for Petter, å se tårene velle opp i og fylle morens øyne og å se endeløs og stille sorg i farens blikk. Om jeg bare kunne ta all denne sorgen bort...

Vennene mine, åh, som jeg hadde lyst til å forevige dem. Klemme dem hardt og ikke slippe. Jeg er glad i dem. Det ble stemning for å gå ned til kebaben. Den kjente og kjære rullebabben! Jeg klarer ikke å sette ord på hvor godt det føltes å ha dem rundt meg. Det var deilig å smile og le, jeg satte liksom så mye mer pris på det. Jeg var så bevisst på gleden jeg følte. I det siste har jeg lagt merke til at jeg oftere og oftere gjengir følgende sitat: Menneskets største lyte er at det glemmer så fort. Dette sitatet passer inn også her. Jeg glemmer å sette pris på smilene og latterkulene. Det skal jeg gjøre noe med. Å være bevisst over tilværelsen, virkelig kjenne på følelsene og generelt leve i nuet, det har jeg lyst til å få til i større grad. Da smaker livet så mye mer. Det er fravær av smak som er uinteressant.

Etter en sterk, god rullekebab i godt selskap hadde vi alle, i hvert fall tilsynelatende, kommet oss til hektene. Jeg fikk vite at Harald skulle holde et åpent møte hvor han fortalte sin livshistorie med fokus på helomvendingen livet hans tok da saken mot faren hans dukket opp. Vi alle ble med til Rønningen i Oslo for å høre på og støtte Harald. En stor forsamling møtte opp, og foredraget startet. Fra første øyeblikk fanget Harald til de grader oppmerksomheten min. Jeg var så med. Jeg satt med gåsehud, lo, fikk tårer i øynene, undret, satte spørsmålstegn, ble overrasket og sjokkert. Alt dette mens jeg beundret Harald og hans mot. WOW! For en gutt! Så mye engasjement, glød og sjarm. Så mye det må kreve av en å blottstille seg foran hele skolen. Så mange som møtte opp. Den velfortjente varme, høye applausen han fikk. Så mange som ga ham klemmer og klapp på skulderen. Så mange som roste Harald. Beundrende blikk. Jeg var satt ut igjen, satt ut av hvor sterk en venn jeg faktisk har! Hvorfor har jeg ikke tidligere bedt ham fortelle meg historien sin? Hvorfor har ikke jeg vært der for ham? Jeg har vært for redd. Tenk hvis...hva hvis...han synes kanskje det er ubehagelig hvis jeg spør...han har mange nok som han snakker om livssituasjonen sin med, og kanskje er det slitsomt å snakke om den med alle...kanskje vi ikke er fortrolige nok...kanskje han har nok støtte på den fronten. Jeg ville være en venn som han ikke behøvde å snakke om saken med. Jeg er stolt av Harald.

Over til noe helt annet. Endelig har jeg fått være med på squash og yoga med gjengen. Som jeg koser meg! Herregud! Det er ufattelig godt å møte gjengen på en jevn basis. Jeg stortrives! Klarer ikke å vente med å flytte til Oslo!!!!!!

Dino passer fabelaktig godt på meg. Og jeg lærer vanvittig mye av denne kloke gutten. Han tilfører livet mitt så mye positivt. Jeg håper jeg kan bli gammel sammen med ham.

Jeg er så beæret! Takk til alle dere fine menneskene som deltar i livet mitt.

Utrolig godt, rett og slett

2011-12-23T20:04:00.001+01:00

I natt drar Unni, Bjørn og jeg til Berlin!!!!!! :-D :-D

Helt siden mandag ettermiddag til formiddagen i dag har jeg tilbrakt tiden min i Bahonjic-residensen på Kongsvinger. Dagene smeltet sammen, og tiden fløy så himla fort. Bosnisk mat ble fortært med iver og glede hos undertegnede. Bosnisk kortspill ble spilt tre kvelder på rad, Dino og jeg var på lag mot foreldrene hans, og jammen vant ikke Dino og jeg to av tre omganger av et artig spill ved navn Jandar (j-en uttales som på fransk, jandar betyr knekt på bosnisk). Og aprpos det bosniske språk: Jeg har lært meg noen ord og uttrykk og koser meg med å imponere med disse (jeg liker å tro at jeg imponerer...), riktignok ganske så stammende, med tvilende stemme og tvilsom uttalelse, noe som resulterer i latter og underholdning. Litt morsomt er det også når Dino (som egentlig heter Dinå), prøver å uttale navnet mitt korrekt (slik det sies på persisk, les et eldre innlegg om dette her) og serverer søtt en og annen persisk frase nå og da. Ellers har jeg prøvd meg på spillet Settlers med Elma og Dino, og det ga mersmak! Høydepunktet i var reaksjonen til Elma etter at jeg var superslem mot henne i spillet, selv om det kostet i spillingens øyemed også meg en del. I hvert fall så lever jeg i den tro at det bare kostet meg i spillingens øyemed...og at vi alle kan leve forsonende sammen... One never knows with the Bahonjic family, that I learned early. Bottom line: Jeg hadde det fantastisk!

Og det stopper ikke der, fantastisk blir det også i Berlin! Jeg DIGGER Berlin!
Flyet vårt går så tidlig som klokken 06.30 fra Gardermoen, så det blir å reise fra mine skogtrakter klokken 02.30. Klær og baderomsartikler: Check! Kamera og dets batterilader og mobillader: Check! Sko: Check! Bøker: Check! Og apropos bøker: Etter mild påvirkning fra filmkvelder med Harald og David og Dino og sterkere innflytelse fra Dino, har jeg begynt å lese Harry Potter. Den første boka er fengende og lettlest, og jammen har jeg fått med meg (fra Dino) den andre i serien også. Det ble meg kjent etterhvert at bøkene egentlig tilhører Elma, og at jeg fikk låne uten at hun hadde blitt spurt. Elma, hvis du leser dette, vit at jeg låner bøkene dine (:-S) og at jeg lover å passe godt på dem. Insert englefjes. (:-S)

Jul i Berlin blir spennende! :-D
Litt pussig og artig å tenke på at denne turen i jula er et resultat av et forslag jeg begeistret fanget ut av den løse luften for noen måneder siden! Så heldig jeg er! Takk, Unni og Bjørn!

Dette med at jeg føler meg heldig får meg til å tenke på min biologiske familie og turen jeg tok til dem og Hamar i forrige uke. Det var koselig å møte dem igjen og høydepunktet var uten tvil aking på akebrett sammen med Marzia i en bratt og lang bakke ved midnattstider! Iransk mat, spill, kake og turgåing var også topp! Og så må jeg bare legge til følgende: Jeg må ha en egen svær magesekk til klementiner; på tre dager dager i Hamar åt jeg nok flere kilogram av dem!

Fingrene mine er krysset for at bagasjen vår ikke blir borte på flyplassen. Nei, jeg er aldeles ikke paranoid, det skjedde i vinterferien ifjor, da Unni og jeg var på ferietur til Athen. Dette trenger selvfølgelig ikke du å tenke på, Elma! (:-S)

Nå tenker jeg at jeg tar meg en blund.

Auf Wiederschreiben, I guess!

En del av Berlinmuren
Juni 2010

Advarsel

2011-12-11T17:59:00.001+01:00

I det siste har livet vært ekstra komplisert. Ordentlig komplisert. Ikke komplisert på den vanlige litt ukompliserte måten, men komplisert på den riktig kompliserte måten. Det meste har rett og slett vært direkte vrient og innviklet og jeg har latt meg forvirre, engste, bekymre og avspore. Jeg har mistolket, misforstått, feilkommunisert og vært svak. Heldigvis for meg, selv om jeg ikke er den raskeste løperen i skuffen, så lærer jeg jo litt og litt, sakte men sikkert.

For eksempel skal jeg gjøre noe med det at jeg er så veldig pysete i møte med irriterte, oppgitte og sinte folk. Istedenfor at jeg holder kjeft og går og samler på fjartige frustrasjoner, skal jeg være oppføre meg voksent og kjefte! Jeg skal kjefte så jævlig mye! Faen!!!!!!!! Hva i helvete gjør du på denne føkkings bloggen, ditt forbanna sjømonster!!!! ...for eksempel sånn.

Nei da, jo da. Altså, jeg kommer til å kjefte mer, tenker jeg, men målet med denne kommende ekstreme forvandlingen er jo ikke først fremst å kjefte (den forvandlingen kommer kanskje etterhvert (jeg skal gi dere en heads up før det skjer)), men ikke å være redd for å såre andre ved å si det jeg føler og mener. For saken er at folk er ikke så hårsåre, og mange av dem tar det ikke ille opp i det hele tatt om jeg blir irritert og sint. Faktisk, og dette er litt interessant, vil mange omgi seg med karakterrike folk; for å si ifra om for eksempel sine ønsker, behov og frustrasjoner viser karakterstyrke. Det er veldig få som ønsker å omgås nikkedukker. Så jeg skal rett og slett slutte på liv og død å prøve å være så rund som mulig i kantene. Jeg skal bli mindre tett i toppen og tøffere i trynet. Jeg skal gro horn og hale og gå rundt med høygaffel og jernstøvler. Jeg skal utvikle en ond latter og omgi meg med en sterk svovellukt bestandig... Nesten.

Jeg har en følelse av at jeg kommer til å føle meg friere! Gleder meg!!!

Du kommer til å høre fra meg.
Mohahahahahahahahah! Knurr!

Eventuelle takk for at jeg nå kommer i en bedre utgave skal dere rette til Unni, Bjørn og Dino!

Ooooh, Dino! :-D Hei, Dino, jeg digger deg!!!

Blanke ark

2011-11-29T16:47:00.005+01:00

Helt siden jeg var ei lita jente, har jeg hatt en forkjærlighet til blanke ark. Skrivebøker av ymse slag i alskens former og farger har alltid vært og er noe jeg ikke kan få nok av. Notatblokker. Dagbøker. Almanakker. Kladdebøker. Tegneblokker. Jeg har også alltid vært og er spesielt interessert i blyanter, penner, tusjer, fargestifter. Jeg liker det faktum at Unni også er glad i disse tingene. Unni, hvis du leser dette: Dæven døtte, du er dritkul! Her allittererte jeg med D, og bokstaven D får meg til å tenke på Dino. Også bokstaven D. Som om jeg ikke tenker på ham konstant allerede! Det er et engelsk sitat som går sånn ca. slik: "If you can't get someone out of your head, then maybe they are supposed to be there." Hmmm... "...supposed to be there". Nå er ikke jeg den som tror aller sterkest på skjebnen; dens lunefulle humør gjør at den for meg blir like uforutsigbar som tilfeldighetenes spill, og oppi mitt hode er sannsynligheten for at kaos regjerer livet langt større enn at karma, skjebne, og eller andre typer forutbestemmelse gjør det.

Hvorfor gjengir jeg så et engelsk sitat og begynner å gruble på mitt forhold til skjebnen her i dette innlegget som foreløpig virker som et sammensurium av tilfeldige tanker? Jo, fordi akkurat når det gjelder han typen min, Dino, så blir jeg altså så forbanna usikker på alt... Kanskje finnes det en eller annen god gud allikevel, har jeg så ofte tenkt. Hvordan ellers skal jeg forklare hvordan han kan være så perfekt? Forklare hvordan han havnet i mitt liv og beriket det så sterkt... For hvis det ikke er en gud og en skjebne som førte oss til slutt sammen, så er det vel tilfeldighetene som har ordnet det slik. Dette siste lammer hjernen min. Av alle de uendelige mange utfallene som livet mitt kan bestå av, så skulle altså ett av dem diktere hvordan store deler av tilværelsen min ble og er, nemlig det at jeg ble forelsket i Dino og fikk bli sammen med ham til slutt. Jeg tør påstå at jeg er verdens heldigste jente! Ja, med stor glede og iver har jeg lyst til å rope ut til hele verden at jeg, Mahnaz Moradian, har størst hell her på kloden! Du tenker at jeg overdriver. Pøh! Du skulle bare visst hvordan jeg sliter med å finne de rette ordene når det gjelder Dino. De rette ordene finnes kanskje ikke heller! Jeg føler at uansett hvordan jeg prøver å uttrykke meg, så strekker ordene bare ikke til. Ordene jeg finner i mitt hode er mangelfulle i betydning, unøyaktig, lite nyanserte og lite dekkende. Jeg er forvirret, fortumlet og forferdelig forelsket!

Hva har så blanke ark, Dino og gud med hverandre å gjøre? Dino er gud som har begynt på nytt med blanke ark. Nei da, så enkelt er det nok ikke. Jeg tror ikke på gud, så ham kan vi se bort fra. Så spørsmålet blir da: Hva har blanke ark med Dino å gjøre? Mye har skjedd i løpet av dette året som det snart bare gjenstår en måned av. De største hendelsene som er relevante for denne teksten er vel kronologisk oppsatt brudd med Joachim i mars, sommerferie, stryk i to eksamener, samvær med gjengen, kjæreste med Dino, mareritt, søvnløse netter og lange dager i ca. to måneder. Som noen av dere som, sånn som nå, kan finne på faktisk å bruke tida deres på å lese denne bloggen (altså dere vennene mine (tror egentlig det ytterst få som leser denne bloggen, venn eller uvenn)) vet, har jeg flyttet hjem til Eidskog. Jeg har altså sluttet med mine studier i Trondheim, fordi jeg rett og slett ikke hadde det bra nok til å kunne studere. Med eksamenene bankende på døra, måtte jeg innse at jeg ikke hadde klart på egen hånd å komme meg ut av de onde sirklene jeg hadde havnet i, og at jeg ikke hadde noen sjanse til å bestå de store faglige prøvene. Jeg var sliten. På en mandag kveld sendte jeg en e-post til Unni og Bjørn og oppdaterte dem på situasjonen min, og dagen etter ble jeg oppringt av Unni som fortalte meg at hun og Bjørn kom til Trondheim for å hente meg hjem den påfølgende torsdagen!!! Og slik ble det til at jeg for tiden er ikke-studerende og hjemmeværende. Takket være fantastiske fosterforeldre og verdens beste kjæreste (Det siste er deg det, Dino!) har jeg det veldig bra i dag.

Planen er nå å begynne å jobbe fram til neste sommer. Høsten 2012 er planen å starte studier i Oslo! Snakk om å begynne med blanke ark!

Om dagen går tiden med til å være forelsket. Jeg er et surrehode uten like! At jeg etter at jeg hadde vært stupforelsket i ham i noen år, til slutt skulle bli sammen med ham... Nei, uansett hvordan og hvor mye jeg vrir og vender på hjernen min fatter jeg det ikke. Han behandler meg som en prinsesse. Og han er jo min Prince Charming! Jeg gleder meg til alle de dagene vi skal få sammen. Hvert øyeblikk. Tida flyr så kriminelt fort når jeg er sammen med ham.

Hva med Joachim, lurer du kanskje på! Ja, hva med ham, spør jeg. Ja, var du forelsket i Dino også da du var sammen med Joachim, spør du. Svaret er nei, men jeg var ikke likegyldig til Dino heller. Jeg brydde meg om ham. Det er klart, han var jo på den tiden en av mine aller beste venner. Uansett, mens jeg var sammen med Joachim, var det bare Joachim som jeg var sammen med. Joachim og jeg hadde våre problemer helt fra starten av, og relativt tidlig uti forholdet vårt ble det klart for meg at det ikke ville funke for oss i det lange løp. Jeg prøvde så godt jeg bare kunne å fikse forholdet, men det gikk til slutt ikke, og jeg slo opp. Joachim og jeg var gode venner fram til jeg fortalte ham at jeg hadde blitt sammen med Dino. Dessverre er han sint på meg fortsatt den dag i dag. Jeg skulle ønske vi alle kunne være venner. Det siste er mye av grunnen til at Joachim blir nevnt i dette innlegget. Jeg har blitt beskyldt for å ha ødelagt pokergjengen osv, men jeg mener at jeg ikke har gjort noe galt. Når jeg er dypt forelsket i Dino, og jeg blir henta av Dino (for de som ikke tar referansen; alle andre enn Dino: Les diktet "Henta" av Johann Grip), så blir jeg sammen med Dino. Hvis noen har noe problem med dette, så får det være deres sak. Sånn, nå har jeg tatt et slags oppgjør med dette også her på bloggen min. Jeg følte at jeg ikke kunne gå videre uten å skrive et par ord om Joachim, for ordens skyld og alle som måtte lure.

Det var det! Nå skal jeg straks på pilates! Så jeg må gi meg for nå. Men depp ikke, jeg skriver snart igjen! ;-)

Gleder meg så innmari fæææææælt til fredag!!!!!!!! Da skal jeg til Dino!!!
Jeg kan ikke noe for det, MÅ bare legge til følgende:
Jeg er uendelig glad i deg, Dino Bahonjic!

Ha det for nå!

Kjære Rex

2011-09-12T21:07:00.000+02:00

Det er helt ufattelig at du ikke er til mer. Jeg kommer til å savne deg dypt! Du var en virkelig god og karakterfull venn. Jeg skal holde så godt som mulig på minnene om deg i tiden framover, for minnene om deg varmer og får meg til å smile.

I believe I can fly

2011-08-11T15:56:00.004+02:00

I believe I can touch the sky.

Party in tha house

2011-07-12T20:26:00.002+02:00

Wohhooooo!
Æ danjse vilt no! Danser og pakker!
En ukes ferietur i Norge med Bjørn blir KONGE!!!!!!!!!!

En fin dag i fjor sommer

What she said...

2011-07-10T10:13:00.000+02:00

I don't miss you anymore.

Rondane

2011-07-08T21:17:00.002+02:00

På Rondeslottet

På Veslesmeden

Fin fjelltur!
Håper det er greit at jeg legger ut bare disse to bildene, Espen.

Soul cake

2011-07-02T20:45:00.002+02:00

I think I need one.

You be waiting!

2011-06-22T00:13:00.002+02:00

"Fortsettelsen følger", sier de. To enkle ord som lover en fremtidig kontinuasjon. De trenger ikke alltid å si ordene til deg heller; ganske ofte oppstår det en gjensidig forståelse om at ting plutselig ikke stopper opp. Ikke for alltid. En fortsettelse vil følge. Tiden går og man venter. Venter, venter, venter. Kanskje følger ikke fortsettelsen allikevel? Kanskje jeg misforstod, tenker man, og etter hvert tvinger man seg selv til å glemme. Man prøver på det i alle fall. Tiden fortsetter å gå, og en dag finner man seg selv leende og ristende på hodet for at man noen gang kunne ta så grundig feil av noe som i utgangspunktet alltid har vært krystallklart. Men frykt ikke en slik slutt når jeg sier, litt lenger ned i denne teksten, at fortsettelsen av dette innlegget vil følge.

31.05.2011 klokken 11.06 hendte det noe helt spesielt i den lille stuen i sokkelleiligheten som er en del av det blå huset adressert Veimester Krohgs gate 20C.

Fortsettelsen følger.
Jeg skal avsløre hva som er meningen med livet. Altså skal fortsettelsen av innlegget "Et endevendt liv" følge i nær framtid.

D-dagen

2011-06-21T02:20:00.006+02:00

Som dere helt sikkert skjønte, var forrige innlegg bare tull. Jeg skal ikke begynne å blogge om hva jeg har på meg fra dag til dag. Det overlater jeg til andre. Istedet skriver jeg masse annet tull her! Så tull blir det uansett, og tull skal du få nok av. Sånn som dette: I dag har jeg hatt en kjempefin dag, selv om jeg hele tiden har hatt bankende hodepine. Sove lenge, dra en tur til Sverige med Bjørn, dra til Vinger og ta en sykkeltur til festningen, dra på kino med Unni og Bjørn og se Limitless (som jeg likte veldig godt, terningkast 5). DIGG dag. Altså, dette er ikke for å skrive noe som minner om det motsatte av blogginnlegget ditt, ja, du, Dino. Jeg har faktisk ikke følt meg så lykkelig på lenge. Og det vil jeg skrive om her på bloggen min. Og videre så håper jeg at ankelen din blir bedre snart, Mr. Bahonjic. Du må drive med balansetrening, sa legen til meg når jeg tråkket over og forstrakk leddbåndet i ankelen og måtte slutte med fotball. Men det må sikkert ikke du! Du har ikke smerter engang, kjenner jeg deg rett. :)
Anyway, her kommer noen bilder fra turen til festningen!

På festningen

Det høljeregnet ute, så vi ble fangene på festningen.


Hjelp! Vi vil hjem!

Dagens outfit

2011-06-20T00:31:00.003+02:00

Her har jeg på meg en grå singlet. Den er av merket BikBok. Det samme er skjørtet. Disse er kjøpt for et par år siden. Du finner dem nok ikke i butikken lenger. Husker ikke hva jeg betalte for dem. Genseren er kjøpt på Cubus for tre eller fire år siden. Prisen på den har gått i glemmeboka. Kan hende du finner denne på butikken, om du skynder deg dit så fort du kan. Strømpebuksa er, selvfølgelig, fra Pierre&Robert. Jeg sverger til strømpebukser fra P&R. Elsker dem bare!!!!!! Helt herlige å ha på seg. Skoene er min søster (Maryam) sine. De er kjøpt i en en eller annen butikk i USA, så det er bare å gi opp å prøve å finne dem på norske butikker, tenker jeg. Dessverre, altså. Skoene var gratise å låne, så der gjorde jeg vel et kjempekupp! Og hvem elsker vel ikke det? Øredobbene husker jeg ikke hvor jeg kjøpte fra. Det gjorde jeg nemlig for fire eller fem år siden. Prisen vet jeg ikke. Sikkert ikke så altfor billig.

Her har jeg tatt av meg genseren slik at dere kan se tha outfit uten genser. Rett og slett. De nedre delene av armene mine har blitt litt brunere, det har ikke de øvre. Dette skyldes sykkeltrøya. Dette understreker jeg klart og tydelig fordi dette ikke er mote, foreløpig. Det kan fort bli det! Vi får se. Jeg har Cindy i armene mine. Det er inn å posere med dyr, nemlig.

Dette hadde jeg på meg da jeg skulle ut og sykle en tur i dag. Det ble den blå sykkeltrøya fra Castelli og den svarte shortsen av samme merket i dag. Disse er deilige å ha på seg. Anbefales på det sterkeste! Sokkene er av merket Friskis & Svettis. Disse fikk jeg som bursdagsgave for fire år siden. Kontakt din nærmeste Friskis-&-Svettis-klær-forhandler og finn ut om de selger dem fortsatt! For disse vil du ikke gå glipp av!

Nå må jeg gå! Trenger å få litt skjønnhetssøvn! Suss til alle dere der ute!

Et endevendt liv

2011-06-02T14:46:00.001+02:00

Livet mitt er blitt snudd opp ned på hodet. Panta rei! Alt flyter! Ingenting er som før. Vel, nesten ingenting, jeg er fortsatt den samme, og dét gir meg en unik posisjon til å betrakte alt på avstand. Sammenhenger blir like tydelige som ideen tydelig selv (det er veldig tydelig, hvis du spør Platon), og jeg føler meg både mektig; for jeg ser det ingen andre ser, og dømt; dømt til et ensomt liv. Ensomt fordi ingen andre ser på tilværelsen på samme måte som meg. Jeg kan ikke forstå mennesker rundt meg, og de forstår ikke meg heller. Jeg er en alien. Jeg ble alienisert tirsdag 31.05.11 klokken 11.06.

På dagtid for to dager siden ble jeg altså bitt av en vampyr. Jeg ble frelst. Jeg ble opplyst. Vekket. Jeg satt og prøvde å begynne å jobbe med matte. Integrasjon i vektorfelt... Jeg nippet til kaffe, hørte på musikk og tenkte på meningen med livet. Og så slo tanken meg som oljet lyn (eller heter det lyn fra oljet himmel? Olje fra lyn? Lynet olje?). Det faste uttrykket der har visst gått i glemmeboka. Jeg velger å ordlegge meg annerledes. Tanken slo meg som lyn fra åpen himmel!!! Nå kom jeg på det! Det var dét det het! Lyn fra åpen himmel. Ja, tanken slo meg som lyn fra åpen himmel. Lynet (egentlig tanken) forplantet seg i hele hjernen og kroppen min, og jeg innså hvor skarpsinnet, kløktig og listig denne tanken, denne innseelsen, egentlig er. Øynene mine sperret seg opp, og jeg fikk gåsehud. Jeg gispet, reiste meg opp og slo armene i været. Kormusikk forplantet seg i mine ører og sola tittet fram. Fuglene begynte å kvitre og yndlingsgrevlingen til Joachim dukket opp på døra. (Det siste der er ikke 100% sant.)

Jeg skriver resten siden! Stay tuned! Dere kommer nemlig til å få svaret på det evinnelige spørsmålet om hva som er meningen med livet.

Grevlingalvor

2011-05-31T21:28:00.010+02:00

Jeg har vært hos Joachim på besøk i noen dager nå. På søndag, under middagen, da skjedde det noe heftig! Kylling, pommes bistro og salat stod på menyen. Vi gomlet det i oss og var lykkelige og alt gikk som det skulle. Det regnet ikke ute, kaffetrakteren stod ikke på, og radioen var avslått. Det rykket ikke i dansefoten og jeg var støl etter trening. Klærne på tørkestativet luktet av en eller annen grunn muggent og det var spennende med sølvløk i salaten. Jeg tipper at romtemperaturen var på rundt ca. 18 grader. Og plutselig så stod det en gevling i hagen!!! Wæææ! Den så søt ut, men jeg skjønte nok at den egentlig var ond. Joachim begynte å hoie, skrike, rope, gaule, vræle, brumme, kauke og hyle og sånt, for så å løpe til kjøkkenskapet, plukke ut en asjett, rive opp kjøleskapsdøra, ta fram en skive skinke, klaske den på asjetten og sprinte ut, som den villmannen han er. Og jeg tenkte i mitt stille sinn: Nå kommer grevlingen til å bite av Joachim foten hans. For som alle vet så slipper ikke grevlingen taket før den hører beinet knake, og siden denne grevlingen så ekstra ond ut, så tenkte jeg at han nok ikke kom til å slippe taket før han fikk med seg foten. Men nei da, Joachim skremte faktisk vekk grevlingen med en gang han tok opp døra!Og er jeg overrasket? Nei, egentlig ikke. For hvem er vel ikke redd Joachim (aka Caveman).

Men Joachim ga seg ikke. Han skulle hilse på grevlingen, koste hva det koste ville. Så han begynte å løpe rundt i huset og rive til side gardiner og persienner og alt som er, for å se hvor det ble av grevlingen. Den fikk han ikke øye på! Panikk! Han fikk så vidt på seg slippersene sine før han var ut døra og bega seg ut på å saumfare hagen spurtende. Men borte var altså grevlingen, og tilbake kom en Joachim med hengende hode og lepper og tårer i øynene. (Det siste la jeg bare til.)

Dagen etter tittet sola fram, og soleklar som jeg er så løp jeg ut og nøt den sjeldne stjernen. Plutselig hører jeg Joachim juble som en villmann! Hva er det for noe, Joachim? -Grevlingen har vært her og spist skinkeskiva!!! Joachim hadde altså gått fra asjetten ute (nesten i hagen til naboen), for han tenkte at grevlingen ville komme tilbake, finne godbiten og begynne å assosiere positive tanker til huset, og så skulle hele denne syklusen gjenta seg, og snart hadde Joachim en temmet grevling i huset som han kunne kose med.

I ny og ne nå ser Joachim lengselsfullt ut av vinduet og speider etter yndlingsgrevlingen sin, uten å få øyet på den. Triste saker. Kan noen hjelpe Joachim? David Murtnes, du pleier å få øye på grevlinger ganske ofte, gjør du ikke? Hjelp!

Badger badger!

Årets første is

2011-05-30T12:31:00.001+02:00

Denne videoen ble tatt opp den 8. mai 2011. Kl. 18.27.

ENJOY!

Åpen

2011-05-29T00:26:00.006+02:00

Helt i starten: Dagens eksamen gikk vel egentlig helt greit. Jeg er sikker på at jeg ikke stryker, og det er godt.
Bryr en random eller fast leser av denne bloggen seg om dette, sitter jeg og lurer på. Jeg vet ikke. Det er vel kanskje i bunn og grunn ikke så farlig, da jeg i virkeligheten ikke er slik jeg utgir meg for å være på denne bloggen. Eller er jeg det? Du-du-du-duuuu!!!

Nok tullprat for nå.

I dag vant Barcelona Champions League. HURRA! Barcelona burde få spille i en egen liga. Mot seg selv. Det kunne faktisk blitt veldig spennende. Jeg ser for meg at det vil oppstå masse dramatikk og det ene etiske spørsmålet vil følge det andre og vi hadde hatt å gjøre med litt av en suppe og masse underholdning.

Hvis jeg var allmektig, hadde jeg fjernet menneskets evne til å lage sperrer for hva det tør og ikke tør si. Tror jeg. Hjernen min forteller meg at jeg bare er barnslig og naiv nå, men jeg ser for meg at verden hadde vært et så mye bedre sted om alle bare snakket rett fra leveren.

Jepp, jeg er barnslig.

Chris Medina (born 1984) is a North American singer born in Chicago, Illinois.
He released a single called "What Are Words" on February 25, 2011, the day after his elimination from American Idol .He made it to the top 40 out of 325 contestants. The song is about his fiancée who suffered a brain injury as the result of a car accident on Oct 2, 2009. The song debuted at #22 on the Heatseekers Songs chart, and then reached #83 on the Billboard Hot 100. It has since sold 61,000 copies. He performed the ballad on The Tonight Show with Jay Leno on February 28, 2011 and on Good Morning America on March 4, 2011. The song debuted at #6 on the norwegian VG-lista on April 22, 2011, climbing to the top spot in its second week. (Kilde: Wikipedia. Hentet 29.05.2011. Klokken 00.17.)

Her er auditionen hans i American Idol.
Her sangen "What Are Words".

Noen som gidder å legge igjen en liten kommentar om hva de synes om det denne mannen står for og gjør? Det hadde gledet meg. Hvis ingen gidder, blir jeg nødt til å komme med en "liten" Medina-tirade i neste blogginnlegg, og det vil dere ikke. Trust me. Uansett, livet tilbyr en blogger flere gleder enn å lese bloggkommentarer; pudding. Mandelkjernepudding er ikke så verst!

Egentlig ingenting

2011-05-27T23:37:00.001+02:00

Enda en dag med regn, vind og tåke over fjorden.
Enda en dag som forsvant foran mine øyne. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde den under oppsyn. Den skulle ikke løpe fra meg. Den skulle jeg utnytte. Men på en eller annen måte klarte den å flykte fra meg. Litt som om jeg prøvde å fange en lukt med bare hendene eller holde på varmen når jeg står naken ute i kulde. Jeg spurter raskere og raskere for å ta den igjen, men den bare øker forspranget. De sier at desto mer man tviholder på noe, desto lettere blir det å miste det. Det får være "de" om det, Jeg har ikke lyst til å tenke på tilværelsen slik.

Samtidig som nettopp tilværelsen ville ha blitt mye mer behagelig (Eller kanskje bare bedagelig? Du vil forstå hvorfor jeg bruker akkurat det ordet om du leser videre.), så føler jeg at noe av meningen med tilværelsen ville bli tømt hvis jeg slutter (om jeg i det hele tatt klarer det) å føle at jeg ikke klarer å utnytte hvert øyeblikk til det fulle.

Jeg klarer nemlig ikkeå slutte å tenke at jeg må da kunne dra enda mer fordel av ethvert sekund av livet mitt. Gjøre mer av det som gir meg glede og det som virkelig betyr noe. Lider jeg egentlig av dødsangst? Hm, ikke bevisst, nei. Men jeg tenker jo at livet er altfor altfor kort.

Uansett, oppi alt dette tankevirvarret, blir jeg sittende forvirret. Handlingene mine blir halvhjertet. Jeg rives i mange forskjellige retninger; oftest er det vanskelig å velge melom det som gir langsiktig avkastning versus det som gir kortsiktig glede eller lyst, og avgjørelser, de kan jo ikke utsettes for alltid, tas på usikre grunnlag.

Jeg blir sittende tilbake litt matt og sliten og tenker med meg selv: Oh, boy. Kanskje jeg bare bruker litt for lang tid på å ta avgjørelser? Uansett, dette fører til prokrastinering. Ah, som jeg prokrastinerer. Det er helt vilt. Med eksamensperioden fulgte en massiv røyksky som la seg over den ellers forvirrede hjernen min. Nå ser det egentlig bare mørkt ut. Og prokrastinering er min opium. Jeg ser ingenting. Hvis jeg myser skikkelig (ta i betraktning at jeg er nærsynt og) ser jeg en sommer langt langt unna. Og jeg ser for meg frihet. Og jeg kjenner en god følelse slå rot i meg. Digge stunder med venner og familie. Lange sykkelturer. Volleyball på stranda. Jeg skal endelig begynne å lære meg å spille gitar også. Alt det jeg ikke får gjort i studenthverdagen min skal jeg gjøre i løpet av sommeren! For jeg skal ta igjen for alle de gangene jeg har tenkt: Jeg skulle ønske jeg kunne... (Litt meta: Jeg er og forblir vel en utnytte-tida-mi-så-mye-som-mulig-streber...)

Jeg begynner å vibrere av glede snart. Det oppfatter jeg som et tegn på at jeg må gå tilbake til exphil-lesinga. Det er jo tross alt eksamen i morgen.

God natt og lykke til!

Kloke ord

2011-04-15T16:04:00.005+02:00

Always do what you are afraid to do.
-Ralph Waldo Emerson

En smart person vil kanskje si at sitatet over er de eneste kloke ordene du finner i dette innlegget. Jeg er uenig, ikke fordi jeg hevder at jeg lirer av meg geniale fraser og vendinger. Nei, det ville være for arrogant, og uttalelsen min ville dermed bli lite troverdig. For det er vel aldri enten eller? Det er alltid nyanser. Det eksisterer alltid flere synsvinkler, og smaken er som baken. Hadde jeg påstått at jeg bare skriver übersmarte blogginnlegg, ville jeg bli like usaklig som den smarte personen som muligens ville mene at sitatet fra Ralph Waldo Emerson er det eneste vise utsagnet i denne teksten. Men vent litt, hvordan kan jeg påstå den siste påståelsen? For hvem er jeg til å si at den smarte personen er usaklig i sin vurdering, og hvordan kan jeg vite noe om dette? Hvordan kan jeg komme med generelle og enda verre spesielle meninger uten å være for lite reflektert? Eller er det nettopp det å ikke ha gjort seg opp meninger om ting og tang som gjør en lite reflektert? Hvordan kan jeg være sikker på noe som helst?

Misforstå meg rett, jeg gjennomgår ingen kantiansk livskrise eller opplysningstid (litt avhengig av dine preferanser). Det er det liten tvil om. Jeg vet hvor jeg står. Tror jeg. For det er vel det jeg i grunn lurer på: Er det å ikke uttale seg skråsikkert et ideal? Empirien min svarer nei, mens fornuften min sier ja.

Alt dette virvarret av tankerekker og spørsmål får meg til å lure på om ikke den smarte personen som finner bare Emersons sitat lurt har rett. Men: Ér sitatet smart og hvorfor? Jeg tenker i mitt enkle sinn at sitatet er genialt. For hvis du lar frykt hemme deg i å prøve å vinne, har ikke du allerede tapt?

Men skal man alltid gjøre det man er redd for? Hmmm. Svaret må vel bli: Alt med måte? Stakkars måte. Han må ha mye å rutte med.

Dagens utfordring: Lær deg å snekre. Skap din egen virkelighet.

Terapitimen (eller torturen) er over for i dag.

Nano 5 år

2011-04-05T16:42:00.001+02:00

Nanoteknologilinja er nå hele 5 år gammel, og i den anledning har det vært en masse fete arrangementer igangsatt av linjeforeningen vår: Timini. Jeg har hatt det supergøy! Og har det supergøy. Og kommer til å ha det supergøy framover. Liker supergøy. Supergøy er bra. Alle vil ha det supergøy. Ingen vil ha det ikke-supergøy.

Nå som du vet det, kan jeg fortelle deg noe annet, slik at dine kvasikunnskaper øker. Jeg har vært så utrolig lur og meldt meg på Timinis lag i Tiomila! Hurra for meg! Ikke vet jeg hva jeg driver med, men jeg tar det som en utfordring. Ikke er mine kartlesingsevner gode, og aldri har jeg brukt kompass i en situasjon hvor kompass virkelig har vært nødvendig. Altså, det er klart jeg har tatt på en kompass før. Jeg vet hvordan en kompass funker, men jeg har aldri brukt en kompass og et kart samtidig!!! Der har vi det. Der fikk jeg satt ord på problemet. Jeg er bare litt smånervøs. Selvfølgelig er det for moro skyld at vi har meldt lag, tror jeg, men det som jo er moro er å gjøre det litt bra og. I verste fall satser jeg på å møte på et dyr som jeg selvfølgelig, slu som jeg er, lurer til å vise meg veien til mål. Og er jeg kjempeheldig og dyret litt ekstra naivt, så er tanken å ri det fram til mål.

Du har plass til litt mer i toppen, så klokere skal du nå bli. Aaaaaah, jeg irriterer meg snart grønnlilla over den dårlige musikken fra cafeen ved lesesalen her. Sånn, mye bedre, nå hører jeg på min egen musikk på pcen. Ja, du gjettet riktig, det jeg prøver å si er at min musikksmak er best.

Visste du at et menneskeøye kan skille mellom 500 graderinger av grå? Det er awesome!

Sånn, nå har du blitt servert en passe porsjon med viktige kunnskaper i dag. Vil jo ikke ta knekken på deg med en kunnskapsoverdose. Nei nei, jeg liker heller å pine deg litt og litt med mine sporadiske innlegg.

Klokest er jeg, og jeg vét det. Hah, in your face, Sokrates.

Bye now!

Jeg er knust...

2011-03-27T15:03:00.000+02:00

Jeg kommer ikke til å møte verken Helga eller Annike i påsken...

You missed me?

2011-03-25T23:03:00.003+01:00

Hei!
Jeg føler jeg må begynne med å hilse på dere kjære leserne mine! Da har det virkelig gått lang tid siden jeg sist blogget. Jeg fortsetter med å si et par ord om hvorfor min blogg-virksomhet har vært minimal. Nå som jeg har gjort det, kan jeg meddele at jeg for tiden ELSKER været i Trondheim. Det er noe fantastisk deilig ved konstant snøstorm. Man må bare elske det! Jeg elsker for eksempel å stå ute i snøstorm og vente på buss. Og la meg bare si én ting til den bussjåføren som kjørte fra meg på onsdag: "Jeg håper at du også fryser deg til urinveisbetennelse ganske snart. Du vil elske det!"

Appropos å elske, det er ingen hemmelighet at det nå er slutt mellom meg og Joachim.Vi er venner og har det alt i alt bra. Det vil bli holdt pressekonferanse om dette i morgen her hos meg! Vel møtt!

Malappropos å elske, eller kanskje ikke, jeg elsker det når ukjente folk smiler til meg. Eller, de trenger ikke å smile til meg heller. Sånn som i dag på universitetet. Så mange smittende smil! Jeg gikk og smilte litt som en tulling selv. Hmm... Kanskje de bare smilte tilbake...?...................................

For å finne ut hva jeg skal skrive videre, tenker jeg med meg selv: Hva ville jeg ha spurt dere om, om jeg møtte dere nå? Og det første spørsmålet som popper opp i hodet mitt er: Hva driver dere med?
Så hva driver jeg med? Her er en vanlig ukedag: Stå opp klokken 06.00. Gå til bussen/kjøre til universitetet 07.00. Forelesninger fra tidligst 08.15 til senest 16.00. Jobbe med innleveringer på universitetet til 20-tida. Trening.
Det var ikke så gøy å fortelle om seg selv som jeg hadde tenkt. Hadde vært mye gøyere å høre hva dere, mine kjære lesere, driver med! Håper at ikke alle dere er virtuelle.

For øvrig vil jeg si at homofile bør, på lik linje med heterofile, få lov til å få/adoptere barn.
Og aldri gjør som Gaddafi gjør.

----------------------------------------------------------------------
Little Wonders - Rob Thomas

Jeg er glad for...

2011-02-15T14:08:00.001+01:00

at Egypt endelig er et fritt land! (Håper at også Iran blir det en gang i min levetid.)
at jeg har begynt på volleyball igjen og har det skikkelig gøy med det!
at Joachim fikk en flatskjerm-tv til bursdagen sin av foreldrene sine!
at det nå er mulig å bevege seg i stua, siden vi fikk ny sofa, nytt tvbord og sofabord. (Også disse fikk vi av foreldrene til Joachim!)
at jeg ikke har kjemi-lab-øvelse i dag!
at jeg bor i Norge!
at jeg skal spille futsal en gang i uka framover!
at Maryam er snart tilbake i Norge igjen!
at jeg jevnlig får digge ting i posten av folket mitt hjemme!
at thailandske par prøver å slå kysse-lenge-rekorden i anledning valentinsdagen. De konkurrer om å slå den gamle tyske rekorden på 37 timer! GOOD FOR THEM!
at jeg har så mye hell!
at Berlusconi blir tiltalt i retten!

WOW, et innlegg på denne bloggen! Det var lenge siden! Skulle gjerne ha skrevet mer, men akkurat nå har jeg ikke tid til det...

.........Jeg savner pokergjengen!

Sjekk det ut!

2010-12-19T18:37:00.001+01:00

Albumet Disintegration
av bandet The Cure.

It's awesome. Just awesome.

Dette var en pause fra lesing til IT-eksamen!

Walking in the air

2010-12-15T18:56:00.006+01:00

Plutselig tar hjertet et hopp, jeg gisper og begynner å løpe! Jeg har kommet på noe! Og jeg er så fylt av spenning at jeg vibrerer! KALENDEREN MIN!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Hva får jeg i dag!??? :O Huuuh!

Jeg har aldri hatt adventskalender før, så denne er min første. Joachim og jeg har Smarties-kalendere. Me likey! :-D En gang i døgnet blir jeg til en liten 6-åring, og det er faktisk en deilig følelse! Joachim blir like overrasket hver gang og sier: "Du likte den kalenderen, du! Bare innrøm det!" Ja, for greia er at jeg har vært skeptisk til adventskalender. Var det liksom ikke litt seint for meg som nå er hele 20 år gammel å begynne å begi meg ut på slike barnslige ting?

Hvorfor er det slik at hvis man ikke har utført en bestemt handling på det tidspunktet det liksom er meningen at man skal gjøre, så blir det plutselig så mye vanskeligere å utføre nettopp den handlingen senere? Hvorfor føler vi at toget har gått? Er vi redde? Redde for at vi har gått glipp av noe ordentlig bra, og derfor vil vi helst ikke vite noe av det, for vi klarer oss bra som det er. Det man ikke vet, har man ikke vondt av? Eller?

Anyway, jeg digger kalenderen min!!! Og jeg er glad for at jeg takket ja når mammaen til Joachim spurte om hun kunne få lov til å kjøpe en kalender også til meg. Ja, forresten, TAKK Anne!!! Tror ikke du leser denne bloggen, men men!

På mandag kjøpte Joachim en julecd med Kurt Nilsen og Kringkastingsorkestret til meg! ELSKER DEN CDEN! Spesielt en sang der er helt magisk: Walking in the air. Sangen er skrevet til animasjonen av boka "The Snowman" (Joachim krever at jeg skriver at det var han som fortalte meg om "The Snowman", men jeg gidder ikke å imøtekomme hans krav). Den helt fantastiske animasjonsvideoen finnes på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=PeVaj4zkWy0 (PS! Se Part 2 og 3 også!!!). CDen anbefales på det sterkeste! Kurt Nilsen er jo helt KONGE! Og sammen med Kringkastingsorkesteret eier han! :-D

:-)

2010-11-28T11:03:00.002+01:00

Takk for at du er min, Joachim!

Refleksjon

2010-10-31T19:36:00.004+01:00

Hvor skal jeg begynne?
Er det altfor lenge siden jeg har blogget? Altfor lenge til at jeg drukner i et hav av ting jeg har å fortelle om? Eller kanskje jeg egentlig ikke har noe bestemt å skrive om? Kanskje har hverdagen blitt en så ren rutine, at jeg egentlig ikke legger merke til livet som passerer forbi? Noen ganger føles det som alt følger en bestemt rekkefølge, og at jeg bare er en liten detalj.

Æ e trønder æ

2010-07-19T09:57:00.008+02:00

I det jeg våknet klokken 07.38 i dag tidlig, for øvrig av at Joachim slo meg med knyttneven i ansiktet (jeg lurer på hvorfor han i søvnet slo meg, og om jeg har grunn til å bekymre og grue meg til et liv i Trønderland sammen med denne lille, skumle, harmfulle kjempen), kom jeg til å tenke at i dag må jeg blogge.

Morellene har begynt å modne! De øverst i treet er nesten røde. Moreller er godt. Det er avokado også. Hvorfor slo han meg? Han slo meg, åpnet øynene så vidt det var, tittet på meg og gravde hodet i puta si. Så sovnet han øyeblikkelig... Jeg lurer på hvor lenge jeg har sovet i natt.

Jeg har nettopp vært i Berlin med Bjørn! Berlin med Bjørn var bra! Konge? DIGG! CHILL! HEIA TYSKLAND! Seier i bronsefinalen var ikke helt gærent. Jeg storkoste meg, selv om jeg savnet Joachim sykt mye. Gruer meg til å se telefonregninga for denne måneden...

SPANIA VINNER VM MED KLASSE OG EN HAUG BARCELONA-SPILLERE! OH YES!!!!!!!!!!!!!! :D:D:D:D:D:D Deilig!!!!

Knyttneve i kinnbeinet... Hvordan våkner jeg i morgen, tro? Lekte han bare som han sov? Det så ut som han sov: Øynene hans var lukket, han snorket og sikkelen rant... Nei, vent, det er jeg som pleier å sikle. Anyway, spørsmålet er: Sov han virkelig? Hva slags ondskap er denne nye ukjente slå-i-søvnet-ondskapen?... Kan noen gi meg svar?

Hvem sier at jeg i det hele tatt våkner i morgen!?!! HUUUUH!!! :O Tenk hvis han i søvnet, heelt uten å ane det (yeah right), sender meg til dødsriket??

Snart blir det å flytte til Trondheim og å bli trønder. Det stemmer! Snart starter Bli-en-vaskeekte-trønder-prosjektet! Du kan håne meg så mye du bare vil, men jeg skal lære meg trønderdialekta skikkelig, og skaffe Joachim trønderbart, sjø. Trøndersk in my heart forever! Skjønner ikke hvorfor nordmenn flest ikke liker trønderdialekta. Altså, er det bare meg, en stakkarslig liten iraner, som synes det er råkult med all palataliseringen og sjø-inga!?

Altså, sånn seriøst, bare sjekk denne videoen:

http://www.youtube.com/watch?v=PnXSmZaCwdQ

Æ glæd mæ, sjø! :P

Good food

2010-06-30T13:55:00.002+02:00

Ja, da! Jeg vet, jeg vet! Jeg er klar over at det er altfor altfor lenge siden jeg blogget...! Ok! CHILL OUT! Gi meg en sjanse til å forklare. Si ifra når du gjør det, så skal jeg skrive et langt innlegg, der jeg svært så grundig og detaljert grunngir mangelen på nye innlegg i denne bloggen.

I går ble Annike, Helga, Harald, Joachim og jeg bedt på middag hos Dino! Og for en middag! Nydelig! Så mye arbeid han hadde lagt i hele opplegget! Gutten er kokk, jo.

Og han har lovet at flere slike middager skal det bli! Du er en god venn, Dino! :-D :-D

Nå: Film og vin!

Pur glede

2010-06-10T23:31:00.009+02:00

Dette er Joachim mens han er stengt ute på taket utenfor vinduet mitt. I ansiktet hans har jeg tilklint ikke noe deiligere enn After Eight; derav den kledelige brunfargen.

Se, så sint han er, da!!! Ntååå!!! Viser finger og... Awww..!!

<3

:-)

Skyldig

2010-05-22T23:08:00.022+02:00

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har blogget på lenge. Jeg lurer på det samme selv, jeg... Jeg tror jeg skylder på Joachim! Den skurken! Hans feil! Alltid hans feil! Joachim, hvis du leser dette, vit at det er DIN feil. Håper du kan leve med at du snyter hele verden for fantastiske blogginnlegg som gir både kropp og sjel en vandring i paradiset, som får alle farger og former i tilværelsen til å flyte over i hverandre og sender frysninger nedover ryggraden på utallige mennesker, som får kreativiteten til å blomstre, som forminsker gravitasjonen og skaper en vind under nysgjerrige sjelers vinger, som fryder og vekker en angst samtidig; glede og redsel er jo en uadskillelig duo, en glede fordi Wacko stuff opphøyer deres jordiske liv til nye supre nivåer med fabelaktig deilige dimensjoner, og en angst for at det kan komme en gang da Wacko stuff mot all formodning ikke administreres lenger, og hele deres verden vil kollapse lik en bygning hvis pilarer blir fjernet av noe så uhyre stor, sterk og ukontrollerbar som en tsunami.

Blogginnleggene mine er som en frisk pust i millioner av menneskers liv, en pust som beroliger og opphisser samtidig, beroliger fordi dere føler dere trygge, for blogginnleggene mine stopper tida, demper lydene, saktner alle bevegelsene, og gir dere små øyeblikk av nytelse der dere bare kjenner etter hvordan det er å leve, og de opphisser, fordi dere i de samme øyeblikkene merker hvor utrolig heldige dere er som lever og som har et hav muligheter foran dere, for ja, det finnes alltid håp, og kroppene og sjelene deres gjør et lite hopp, og dere klør etter å gripe dagen, og utnytte hvert eneste øyeblikk; både bade og ligge i sola, både reise til sydpolen og besøke pingviner og befare Amazonas, både danse og gå på teater, både fly i lufta og snorkle under vann, både løpe og sove, både gråte og le...

Wacko stuff gir livet deres mening. Den gir dere en minste grunn til å stå opp om morgenen og leve deres nokså forutsigbare liv (ikke at det er noe galt i det, i Sudan er forutsigbarhet i livet noe mange drømmer om). Denne bloggen gir dere styrken til å gå "den ekstra milen", og fra tid til annen tvinger den munnvikene deres mot ørene og lufter tennene deres. Denne bloggen...

Ah, jeg orker ikke mer nå. Peonget er bare at Joachim er skyldig. Skam deg, Joachim.
Du er ego. Hvordan kan du være så ondsinnet? Du, i likhet med alle andre mennesker på denne jord, vet at denne bloggen er av meget stor betydning for så å si alt liv på denne kloden. Tenk på alle de stakkarslige, triste, ventende, bedende individene der ute som trenger mine blogginnlegg. Og ikke minst og alltid, tenk på de sultne barna i Afrika.

Jeg burde kanskje, bare for å vise god etos, beklage svakt min uoppmerksomhet rundt dekning av dere gode leseres livsnødvendige behov (lese nye innlegg på W.S.), for det er jo jeg som til syvende og sist har latt Joachim distrahere meg i å bedrive mitt humanitære arbeid (blogge). Men nei, jeg beklager det ikke. For jeg har det og har hatt det fint.

Det er Joachims skyld.

Veimester krohgs gate

2010-05-20T17:24:00.002+02:00

Æ E SÅ GLA' NO :-D

Et saklig spørsmål

2010-04-21T22:13:00.005+02:00

Jeg har bare et aldri så lite saklig spørsmål å stille til dere saklige sjeler der ute:

Tror dere at det er tilfeldig at navnene Israel, Island og islam begynner på IS?

Tenk saklig, vær saklig.

Yello - Bananas to the beat

2010-04-05T16:37:00.002+02:00

Berlinmuren

2010-04-04T13:11:00.001+02:00

Fra mythos til logos

2010-03-30T09:51:00.012+02:00

Bla bla bla bla LANGLYS bla bla bla bla. !!!??? :-O

Jeg satt og snakket med Annike i en norsktime, og plutselig hører jeg Frederic bak meg si "langlys"! Uææ! Jeg gispet etter luft! Hele min verden begynte å riste, og den redselfølelsen jeg ble rammet av fikk meg til å tenke på at om gulvet under meg nå slo sprekker og jordas indre slukte meg, kunne jeg virkelig ikke blitt reddere. Mens ordene mellom meg og Annike ennå hang i luften, snudde jeg meg i løpet av et hundredelssekund, og så på Frederic som hengivent forklarte Øyvind og Hans Kristian noe. "NOOOOOOOO", skrek en stemme inni meg, og med oppsperrede øyne og munnen på vid gap, fikk jeg straks alle tres oppmerksomhet! Jeg slo ut armene, og ropte: Det heter fjernlys! FJERNLYS. Ikke langlys, FJERNLYS! Hallo-oo!??? Hans Kristian, muligens bare av prinsipp (Jeg håper det, han anser jeg for å være noen lunde på nett, i toppen altså :P), mente også at fjernlys heter langlys. For noe tull. Øyvind sa ingenting, "Et klokt menneske", tenkte jeg med meg selv.

Men det var altså dråpen! Jeg fant ut at noe drastisk måtte gjøres! Noe måtte jeg gjøre for å forandre det fryktelige og forferdelige faktum at flere mennesker trasker rundt på denne kloden og kaller fjernlys for langlys. Så jeg laget en meningsmåling på denne fantastiske bloggen, som så utrolig mange besøker, og som setter dagsorden for i det minste hele Norges befolkning. Og stemmene har talt for seg!

For egentlig trodde jeg ikke det var så mange flere enn Dino som kalte fjernlys for langlys. Husker våre diskusjoner i sin tid. Langlys, fjernlys, langlys, fjernlys. Og så finner jeg en kald og mørk dag ut at det er flere som begår denne synd... :-O

ANYWAY, det er meg en sann glede (ÅJA!!!) å fastslå, ut ifra meningsmålingen i margen, at flere enn de som mener at det heter langlys, er de som er enige om at det heter fjernlys. YESSS! Wohooo! Seieren er D-I-G-G! Men gråt nå for all del ikke, du som mener det heter langlys, vit bare at du er del av en minoritetsgruppe, og husk at flertallet (og jeg) alltid har rett. Kanskje. Og tusen takk for at dere gav meg denne lille gleden! Dagen ble nå så mye bedre!

FJERNLYS, for the win :-D

Langlys... Er det bare meg eller høres det ut som et fysisk langt lys? :-S

Dette innlegget er saklig, fordi det handler om meningsmålingen i margen. Fjernlys vinner med 7 stemmer over langlys som fikk 3 stemmer.

I win :-)

Savn

2010-03-28T01:27:00.002+01:00

På vei fra Athen til Egina. Vinterferien 2010.

Ny stil og en unnskyldning

2010-03-28T00:10:00.019+01:00

Som noen kanskje har merket, ser bloggen min litt annerledes ut enn for fire fem dager siden - ny layout! Tattaaa! Med denne layouten som en ny ramme for bloggen, har jeg fått lyst til å skrive i en ny stil. I en periode nå, skal jeg blogge om temaer jeg anser som saklige. "Huff, akkurat nå som jeg trodde bloggen din ikke kunne bli noe kjedeligere..." tenker du med deg selv. Vel, til det har jeg en ting å si: Dette er fortsatt min blogg.

Slik blir det altså fra nå av over en lengre periode. Dette vil for eksempel føre til at jeg begynner å lese avis, og følge med på nyheter, og det har jeg bare godt av... Og dere slipper å lese bare om meg og livet mitt (Legg merke til "bare", jeg lover dere ikke om-meg-frie-innlegg.) "Fillern og", hvisker du inni deg med sammenbitte tenner, du som hadde blitt litt glad av å tenke på færre innlegg om meg, "Nå som jeg nesten tenkte at det kanskje kan gå an å lese denne bloggen i framtida, og så skal hun altså likevel skrive om seg selv." Min respons til det er: Take it, or leave it, honey bunny. :-)

Og tenk etter nå, dette virker jo litt som en vinn vinn situasjoen egentlig. Jeg prøver å blogge om mer saklige ting, og du får lese mye mindre om meg. Denne tanken om en ny stil skyldes det foreløpige resultatet av "Hensikten med en blogg er"-meningsmålinga mi, og det er jo du som har stemt der. Ikke tro at jeg forandrer meg øyeblikkelig bare for din skyld, min leser, men jeg har ikke noe imot å prøve en ny stil. Kanskje vil jeg like den? ;-)

Og så må jeg rette en unnskyldning til deg, Dino, fordi jeg var så stygg og stjal et bilde fra bloggen din, og brukte det i denne stakkarslige bloggen, for å fremme lesning av Thomas F. Jeg skulle ha visst bedre. Sorry meg så mye. (Det kan hende du lar være å snakke med meg på en måned nå, men hey, det ville ikke være første gangen.) Anyway, dette er kanskje ikke bare forferdelig og fælt for din del, for nå har du bloggadressen din skrevet på alle bildene du bruker på bloggen din; spørs om noen vil stjele dem nå.

Butterflies

2010-03-27T18:02:00.000+01:00

Djevelskap

2010-03-26T19:53:00.018+01:00

Russ.no
Russesiden.no
Russedress.no

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne... Det sies at fangene i Guantanamo Bay blir torturert ved at det spilles Metallica mildt sagt drithøyt over kjempehøytalere. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være, men i min verden, og den er ikke stor, er det nærmeste jeg kommer for øyeblikket den torturen jeg blir utsatt for av de tre russesidene nevnt ovenfor.

Man skulle aldri i verden tro at tre stakkarslige nettsider kunne gjøre tilværelsen så uutholdelig. Tre nettsider som ligner hverandre, og to av de tre skal være for samme russeklærleverandør. Ikke spør meg hvilke to, jeg har ikke peiling. Jeg har aldri blitt helt klok på det der. Noe så forvirrende. Hvorfor gjør de dette mot russen?

Vel, ikke nok med at de er ute etter å villede russen, nei da, de skal sende så inni et varmt steds mange meldinger på mobil i tid og utide, og de skal maile så forbanna mange e-poster hele tida! Jeg er så lei! La meg være i fred! Jeg har ikke syndet, jeg kjøpte bare russeklær av dere!!!

Jeg er så lei av å slette meldinger og mail. Kanskje jeg ikke skulle ha blitt russ? Kanskje jeg skulle ha boikottet hele greia! "Nei, jeg nekter å bli plaget av utallige e-poster og meldinger", kunne jeg ha sagt, og alle ville ha nikket forståelsesfult. Det ville ha vært i en perfekt verden...

Noen skulle ha tatt steget fram og sagt: "Hei, slutt med dette tullet! Vi vil for svingende ikke kjøpe mer russe-dilldall!" Men ingen har gjort dette. Toget har gått for min del; jeg ble ikke advart mot disse haiene, men jeg advarer herved all ungdom ved å skrive dette blogginnlegget! Ikke la deg lure! Ikke gå i den samme fella som jeg har gått i. Sy russeklærne selv! Jeg skal fortelle deg hvorfor du burde gjøre dette. Du burde gjøre dette fordi:

~ Ingen kommer til å ha like russeklær som deg. Du kan være unik, så unik som bare du kan være!

~ Du sparer masse penger! Som du kan kjøpe sprit for!!! Hey, hey, hey!!! Drekka meeeer!

~ Du slipper å få for store eller for små klær i posten, fordi russeklærstørrelsene er helt mongo! Du skreddersyr klærne til din egen form og fasong. Kjempebonus, eller hva?

~ Når 18. mai kommer og du må legge vekk russeklærne, vil det ikke være med tungt hjerte. Jaja, kan du tenke, det var den russetida, og det var de russeklærne.

~ Det er jo ikke noe originalitet å se i klesstilene. Alle motiver er oppbrukt jo! Men la oss ikke gå dit. Russeklærne er kule da! Flagg, NORGE stående her og der, kartet over Norge, RUSS *et eller annet årstall*... Vi går ikke lei dette her, gjør vi vel!?

Og altså, viktigst av alt: Du slipper e-poster og meldinger. For det er det som irriterer meg for øyeblikket, ikke russeklærne. Jeg har jo kjøpt russeklær selv. Det er greit å vise at man er russ med klærne. Hva slags minner og tanker som vekkes hos folk med dette, er vel en egen historie, en jeg ikke vil gå inn på her. Kanksje i en senere anledning. Revyen var jo så bra i år, så. Greia er bare at... Jeg er litt lei av at man plutselig blir så umoden i hodet med en gang man blir russ. Da er det liksom om å gjøre så mye tull som mulig. HVORFOR? Hvorfor ikke gjøre det hver dag? Eller aldri? Hvorfor må russefeiringa begynne så tidlig? Hva feirer man egentlig? Hvorfor må den offisielle russetida ligge midt i heldagsene og eksamenene? I say no more.

Huff, dette innlegget skal jo ikke handle om russetida. Den skal handle om disse russeklærleverandørene. All denne praten har ødelagt den røde tråden i teksten min.

Tilbud - påsketilbud og så-lenge-lageret-rekker-tilbud, nye varer de har å tilby, påminnelser om frister, STEM PÅ RUSSELÅTER (russelåter får meg til å ville spy), kosedresser til halv pris, delta i konkurranser og vinn russeklær + + + Jeg orker ikke å nevne flere tåpelige ting jeg får e-poster og meldinger om... Jeg vet ikke om jeg holder det ut mer.

ENOUGH FOR NOW.

Kjære leser, ikke ta deg nær av det jeg her skriver. Du vet jo alltid bedre med deg selv, og hva ei puslete intetanende jente (jeg) mener, har vel ikke så mye å si. Dessuten er det gøy å overdrive, det synes jo alle. (Point made.)

Ha en fin russetid da dere! :-D Ingenting som heter å feste med måte. For hvem faen er denne måte, og har ikke han da jævelig mange å feste med?

Thomas F eier

2010-03-24T11:12:00.021+01:00

Novellesamlinga "Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten", skrevet i 1983 av Kjell Askildsen, består av to lengre noveller. Den ene heter "Carl Lange", og den andre har samme navn som novellesamlinga. Tittelnovella inneholder noen korte delkapitler, i hvilke møter mellom hovedpersoenen og andre mennesker blir skildret. Novella rommer nesten alle livets nyanser og menneskets farger, slik disse gir seg til uttrykk i ethvert hjørne i denne runde kloden. Det mener nå jeg.

Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten burde være obligatorisk lesestoff for alle mennesker: både japanesere, bosnere, chilenere, franskmenn, indere, amerikanere og kinesere. Hvertfall kinesere! Ja, jeg tør å påstå det. Jeg hevder det, til og med.

Idet jeg nå sitter her og hører på denne enestående novellesamlinga (jeg lastet den ned som lydfil fra piratebay :D), legger jeg, enda en gang, merke til hvor utrolig godt skrevet den er! Jeg har lest gjennom novella flere ganger også. Likevel legger jeg merke til noe nytt, hver gang. Jo dypere jeg dykker i den, jo mer oppdager jeg at det er lenge til jeg når til bunns. Jeg begynner å undre på om novella noen gang tar slutt. Og jeg er ikke dum. Les novella, kjære leser.

Gjennom Thomas F vil du lære mye om tilværelsen og alle elementer i den. Det kan jeg love deg. Ved første øyekast virker han som en kald jævel, men det er mye mer til ham enn bare det. Han er tilsynelatende kun et produkt av samfunnet han lever i. Nettopp et kaldt samfunn. Men han er fortsatt et menneske, riktignok et desillusjonert menneske. Han har følelser, og fornuft. Noen ville sagt at Thomas F er først og fremst et menneske opptatt av fornuft. Jeg vet ikke. Jeg vil kanksje påstå at han først og fremst er et følelsesmenneske, og fornuften er skjoldet han beskytter seg bak. Med tiden har skjoldet og hans sjel og legeme smeltet sammen. Det virker som at han, i løpet av novella, prøver å slite seg løs fra skjoldet, uten å lykkes. For uten skjoldet vet han ikke hvordan han skal oppføre seg. Han er både agressive og stakkarslig. Det hjelper lite på at han er en stor bedreviter og en vanvittig sta person.

Han er som en hund som har blitt sparket igjen og igjen. Om noen kjærlig prøver å ta vare på ham, vil han forøske å bite den matende hånd, selv om han innerst inne ikke ønsker annet enn å få oppmerksomhet og hjertevarme. Den matende hånd møter ham med harme, den forstår ham ikke.
Så han tar skjoldet opp igjen, og forbanner seg selv for også dette mislykkede møtet. Han forbanner seg selv for i det hele tatt å ha tenkt tanken på å gi mennesker en sjanse.

Hvorfor oppsøker han plutselig andre likevel, da!? For det er jo det novella handler om; Thomas Fs møter med almenheten. Det finner du ut om du leser novella.

Altså: novella anbefales på det sterkeste! Les den! Om du aldri leser noe noen gang, så les denne novella. Språket er lett. Ordene smaker bra. Stemningen i teksten er til å ta og føle på. LES DEN!!! :D Unødvendig å si men: Jeg personlig digger novella! Og jeg tror at alle kan kjenne seg selv igjen i større eller mindre grad i Thomas F.

Lurer på hvor mye annen bra litteratur jeg går glipp av... JÆVLIG MYE, antar jeg.
Jeg må slutte å være så lat og lese mer... Jeg er så tøff at jeg tør å påstå at det er kult å lese bøker!

Noen som har lest noe konge de vil fortelle meg om? (Det er med vegring jeg stiller dette spørsmålet, siden sjansen er stor for at ingen vil svare, og jeg vil dermed føle meg som en idiot. Men det ville ikke være første gangen, så jaja.)

Ein Übermensch

2010-03-22T23:35:00.011+01:00

Får du prestasjonsangst rundt meg? Tenker du at jeg dømmer deg ut ifra dine handlinger, og at det derfor er best for deg at du gjør et godt inntrykk? Vel, da kan jeg meddele at det er flere som deg der ute.

Hvorfor dere ikke har stiftet en egen klubb, fatter jeg ikke. Det er nå en sak. Men hallo? Dere har jo heller ikke startet en facebook-gruppe! Hva kan vel være en bedre grunn til å starte en gruppe på facebook enn en flere-om-noe-sak? "For oss som føler oss mindre gode rundt Mahnaz" - fin tittel. Kan tenke meg at mange hadde meldt seg inn i gruppa. Jeg er jo tross alt et supert menneske. Jeg er dere alle overlegen. Bare se på meg! Det stråler overlegenhet av meg på langt vei. Jeg slår Petter Northug når det gjelder å være suveren. Jeg er helt sikkert mer arrogant og hovmodig enn ham. Mer von oben herab og kry. Jeg er en stjerne! Jeg eier. Jeg ruler gata. Hva du enn vil.

Jeg er i en særegen prestisjefylt klasse, ingen når opp hit. Uansett hvilken oppgave jeg får, utfører jeg den mesterlig. Jeg klarer alt. Alt jeg rører ved blir til gull. Jeg er kremen på kaka. Prikken over i-en. Rosinen i pølsa.

Siden ingen kan måle seg med meg, kan vel ingen være venn med meg, eller forholde seg til meg på noen som helst måte (nesten). Vil du bestandig føle deg underlegen kanskje? Jeg tror ikke det. Jeg klarer meg fint selv, jeg. Jeg har jo meg selv å gå til når jeg trenger noen å snakke med, eller vil ha en klem. Ikke mer som skal til enn meg selv. Jeg er heldig sånn. Alltid vært det.

Ich bin ein Übermensch.

Crossroads

2010-03-22T20:52:00.014+01:00

For et år siden hadde jeg en spesiell åpenbaring. Eller kanskje det ikke var en åpenbaring. Når jeg tenker tilbake på den dagen, kan jeg ikke med hånda på hjertet si at noen guddommelig vesen var tilstede. Men en stemme hvisket det inn i mitt øre. Var det likevel en åpenbaring, da? Jeg vet ikke. Jeg tenker det heller var fornuften min som tok til tale. Det må ha vært det. Ingen vits i å bli overtroisk nå. Eller "troisk", for den saks skyld.

Kanskje det heller var slik at jeg innså det jeg trengte å innse. Nei, her må jeg rette på meg selv: Jeg innså det jeg var nødt til å innse. Det måtte bli NTNU jeg studerte ved. Den oppfatninga har jeg fortsatt, selv om tanken på å studere i Oslo har fristet meg fra tid til annen. Hvilken studielinje jeg velger, vet jeg ikke 100 % sikkert ennå. Men fristen for å søke går ut den 15. april, så jeg finner det vel snart ut.

Budskapet er: Følg dine åpenbaringer (eller din fornufts stemme (går for det samme, I think)). Ikke kødd med åpenbaringer. Åpenbaringer opplyser deg. Du er dømt, hvis du ikke følger dine åpenbaringer. Nå er du advart.

A woman gotta do what a woman gotta do.
:-)

The new me

2010-03-14T11:32:00.011+01:00

Jeg har bestemt meg for endelig å forandre meg!
Måtte Buddha være med meg...

Første steg: Søke studier i dag, uten å være feig. Jeg har faen meg gode nok karakterer for å komme inn på det meste! Og må tro på meg selv mer.
Andre steg: Være mer ærlig om hva jeg mener i ulike sammenhenger. Eks: Nei til Rullebabben, ja til Snackbaren. :P Wohoo.
Tredje steg: Drikke igjen (med måte, selvfølgelig), thanks to Joachim. No to extremism.

Mhm! Det er syke saker! Anyway, jeg begynner der! Det er store og mange nok mål de der. Hvorfor? Fordi jeg er lei av bare å tenke tanken på å forbedre meg, og kun å snakke om det, men aldri faktisk gjøre det. :P

Hvis jeg kan prøve på å forandre meg, er det håp for ALLE. Det er budskapet i dette innlegget.

Til slutt et visdomsord til deg som, akkurat som meg, ikke tror på et liv etter døden, og på en eller annen måte tørster etter å leve i en begrenset liten uendelighet etter å ha takket for deg:
"What you leave behind is not what is engraved in stone monuments, but what is woven into the lives of others." - Perikles

-----------------------------------------------------------------------
Jeg vet ikke om jeg skal skrive den fortellingen likevel. I shall meditate on that.

Bananer og apekatter

2010-03-13T08:44:00.024+01:00

En gang for lenge lenge siden, i en landsby langt langt unna, møttes ei jente og en gutt. Hey, jeg vet hva du tenker. Ah, enda en av disse kvalmende kjærlighetshistorier som blir dyttet på en. Disse angstvekkende fabelene med midlertidige fysiske og psykiske lidelser som følge. Men hold ut litt, og vær ikke redd for den uroen som kanskje vokser i deg av uforståelige, lykkelige romanser. Forsøk ikke å dømme dette eventyret; det kan faktisk hende at du ikke blir syk av det.

Og blir du syk av det, hva så? Hmm. Du har kanskje ikke kommet til det punktet der du gir opp den oppsatte motstanden inni deg, du? Du skulle så gjerne visst hvor den kommer fra. Denne motstanden som nekter deg virkelig å innse at kjærlighet, slik den utarter seg i fortellinger, finnes egentlig ikke. Og derfor at kjærlighet, slik den utarter seg i fortellinger, kommer du aldri til å oppleve. Du ender opp flytende i et hav, hvor er egentlig ditt standpunkt? Er det noe feil med meg? tenker du. Går jeg glipp av noe stort? Hele meningen med livet, sånn noen vil påstå!? Du skyver vekk denne tanken; klart det ikke er noe feil med deg. Det er verden som er krank. Det er de andre.

Og fuck it! Når du nå aldri kommer til å få smake på kjærlighetens tilsynelatende fantastiske frukter, hvorfor skal du i det hele tatt hevde deres eksistens? De er bare illusjoner. Jeg er muligens enig med deg. Men er du ikke i det minste litt nysgjerrig? Nysgjerrighet har drevet evolusjonen og teknologien framover, vet du. Og hva med ditt ego? Føler du deg ikke feig, fordi du bare kaster inn håndkleet? Drit nå i det da! sier du. Denne kampen mellom fornuft og følelser tar jo aldri slutt, sier du. Kanskje man bare burde pensjonere seg fra det hele? Melde seg selv ut av bevisstheten sin, sette seg i en deilig lenestol med noe popcorn på fanget, og være en tilskuer til denne dramatiske og intrigerfulle fighten. Bli til en zombie. Hah.

Men du! Slapp nå av. Ikke fortvil. Fortvilelse har aldri ført noen noe sted. Gi denne beretningen min en sjanse. Misforstå meg rett, jeg ber deg ikke om å gi kjærlighet en sjanse. Dét ville jeg tryglet deg om. Over kjærlighet hersker det nemlig en dualisme. Kjærlighet er samtidig både dét verste (med alle adjektivets betydninger), og dét beste (med alle adjektivets betydninger) som finnes. Og etter sigende er alt sammen verdt det. Jeg vet ikke riktig, jeg. Kanskje er det det. Kanskje har du lært noen av dine verdifulle lekser av kjærlighet. Og kanskje er det noe å lære av denne fabelen jeg skal til å fortelle også?

Wohoo!

2010-03-09T16:22:00.006+01:00

Jentedager-opplegget var drit artig!!! Jeg hadde det så gøy! Og tida gikk forferdelig fort... As always. Jeg tror jammen meg at jeg studerer på NTNU til neste år. Et eller annet sivilingeniørstudium kanskje. Eller kanskje filosofi... Jeg må bestmme meg snart. ÆSJ! Om en viss Caveman kunne bestemme seg snart! Ah. :P

Kybernetikk virket kjempespennende, synes jeg. Det var verre med elektronikk... :P
Ble kjent med mange kule jenter fra hele landet. Dialektforvirring var vanlig, og språkdiskusjoner hadde vi ofte! Det hørtes ikke helt bra ut på slutten av opplegget, når jeg prøvde å snakke slik jeg alltid gjør; med østlandsdialekta, men det jeg fikk fram var en blanding av trøndersk, nordlands- og østlandsdialekt... Uææ!! :O

Og vet dere hva? De har kjærestegaranti på NTNU. Ja, det er helt sant, og tydeligvis allmennkjent. Kanskje jeg skal legge arrangert-ekteskap-opplegget på is? Spørs om Unni og Bjørn lar meg...

Jeg husker ikke tanken bak de forskjellige alternativene for meningsmålingen i margen... Den om evighet... Hm.

A reason

2010-03-05T17:46:00.003+01:00

There is almost always a reason for why people act and choose as they do.

And right now, the reason why I'm nervous, is that I am taking a trip to Trondheim, to visit NTNU. Leaving tomorrow at 06.35 am. Pretty scary actually for a little girl like me. But I'm told I'll do just fine, because: I'm cool, social, I can make pie, and I belong in Trondheim as a student...

I hope the trip turns out to be as fun and useful as I imagine it to be.

But first: visiting family, and GOLDEN EYE GATHERING! Tha gang in my liver.

Hm... English...

Bare fordi

2010-03-04T16:32:00.006+01:00

I dag fikk jeg blomst og gavekort av Unni og Bjørn! Hvorfor? Bare fordi jeg er fantastisk! Jeg blir sjeleglad! At man skal klare å bli så glad altså! Merkelig! Og dette er ikke første gangen jeg får noe, bare fordi jeg er fantastisk. Å nei da. Jeg er dritheldig! :D Skjønner ikke hva jeg har gjort riktig, men jeg kan ikke si at jeg ikke digger det!

Det er seriøst lite som kan måle seg med gleden av å få gaver.

Meningen med livet

2010-03-04T11:12:00.022+01:00

Hei du! Så fint at du er på bloggen min. Her finner du masse bra lesestoff! Alt for enhver smak...... Ehhem. Egentlig skulle jeg bare si: Lykke til med å finne en rød tråd i denne teksten.

For en stund tilbake hadde jeg en meningsmåling om meningen med livet. Hmm.

Hele 6 personer stemte!!! (Minst 6 personer har vært innom bloggen min :D:D:D:D:D) Men det er ikke det som har overrasket meg aller mest! Det som har overrasket meg er utfallet! 1 person stemte på alternativet "livet er meningsløst", 1 person stemte på "livet er meningsløst, men vi må selv gi det mening", mens altså HELE 4 personer (66%) stemte på at livet er meningsfullt! WOW!!!

Jeg er ristet. Målløs! Er det så mange av dere der ute altså? Så mange av dere som mener livet er meningsFULLT? Så kult! Hva kommer det av? Har dere fått et fasitsvar på hva som er livets mening fra et eller annet sted? F.eks. religion? Misforstå meg rett, jeg mener ikke at religiøse svar på meningen med livet i utgangspunktet er bedre eller dårligere enn andre typer svar.

Kanskje lever dere visse livsstiler som gir livet deres en mening. Jeg mener, en nazist vil nok påstå at livet hans har en mening, og det samme vil en fjellklatrer. Begges syn er påvirket av de meningene de har. Eller kanskje dere selv har funnet meningen med livet, men da burde dere strengt tatt stemt på alternativet "Livet er meningsløst, man må selv gi det mening". Eller tar jeg feil?

At livet er meningsløst, punktum, er det en person som mener. Kanskje har han eller hun rett. Kanskje er også den meningen man selv gir livet i utgangspunktet meningsløst. Man bare finner noe som gir et eller annet utbytte og kaller det meningen med livet; for ekspempel nytelse eller balsam for ens eget ego, for å redde seg selv fra angsten om at kanskje ér livet faktisk helt meningsløst. Men der melder det seg et spørsmål oppi hodet mitt: Og hva så? Hvis sansene og fornuften gir følelsen av at livet får en mening ved å gjøre bestemte handlinger, eller være overbevist om bestemte ting, hvorfor la det være? Fordi fornuften egentlig hvisker: "Du er like falsk som noe falskt" (Finner ingen god sammenligning). Da kan det hende at man ennå ikke har funnet meningen med dette meningsløse livet. Ellers så har denne ene personen rett, og livet er bare meningsløst. Men vil det da si at livet er et ork? For hvordan finner man da lyst til å leve? Jeg er litt forvirret...

Trenger egentlig meningen med livet å være knyttet til en bestemt overbevisning eller livsstil? Kan det at noen sier "Jeg er glad i deg", eller at man gjør en liten forskjell i noen andres liv ved for eksempel bare å smile, være noe som gir livet mening? Jeg for eksempel blir lykkelig når fremmede smiler til meg på gata! Det trenger ikke å være at de har tatt seg en tur ut for å smile til andre, og dermed gi livet sitt mening, og det betyr heller ikke at livet mitt blir meningsfullt av at jeg blir smilt til, men poenget mitt er at å spre glede og å føle seg glad i seg selv kan være en mening med livet. Sånn som hver gang vi har pokerkveld! Da pleier jeg å tenke: Dette MÅ være meningen med livet. Å være med de man er glad i, og finne på masse sprøyt og gøy! Jeg savner pokerkveldene... Og snødynkingene våre... :-(

En liten digresjon der sånn... Anyway, "Livet er meningsløst, men man må selv gi det mening", var det en person som mente. JEG ER ENIG!!! Det har dere kanskje skjønt allerede, mitt ordvalg farges jo av mitt syn. Bravo til denne ene personen! Nei da. Dette finnes det ingen fasitsvar på. Men JEG MENER at livet er fullstendig meningsløst. Det er bare å se rundt seg, all elendigheten vitner om dette. Men jeg synes for eksempel at det å foreta valg om hvem man er, og hvem man vil være, gir livet mening. Livet vårt får mening fordi vi lever, fordi vi står for noe.

Siden vi ikke kan vite om vi har levd et liv før dette livet, og ikke vet om vi kommer til å leve et liv etter dette livet, vil jeg si at å knytte meningen med livet til et mål man ikke vet finnes i et liv etter døden, er tull! Sorry, men det er altså det jeg mener. Og jeg er bare en puslete liten skapning, hva jeg mener trenger ikke å ha så mye å si. Men jeg vil si det likevel, fordi jeg har lyst. Og fordi jeg er sjuk, alene hjemme og kjeder meg.

Om vi har levd et liv før dette livet, kan vi ikke vite, fordi vi ikke husker noe av det. Hvis vi ikke husker det, har det vel ikke skjedd. Right? Hmmm. Eller kanskje gjennomgår vi alle massive hukommelsestap under fødselen pga for lite oksygen som når fram til hjernen eller noe sånt?!? Platon trodde jo på iboende kunnskap...

Men igjen, vi har bare sansene våre og fornuften vår til å forstå verdenen rundt oss. Og da kan vi umulig noen gang få innsikt i hvordan livet var før vi ble til. Right? Og av samme grunn kan vi heller ikke forstå livet etter døden. Livet etter døden skal være så rettferdig. Men hvordan fungerer egentlig det!? Har alle de som er i paradiset det nøyaktig likt? Synes du det er rettferdig at du og mor Teresa havner på det samme stedet etter døden? Og er det slik at alle i helvete pines like mye!? Burde du pines like mye som Hitler? Lever man da ikke et dødskjedelig (haha) liv i begge tilfeller? Og er det rettferdig at de ikke-troende skal havne i et helvete noen tror på? Er ikke kjernen i for eksempel kristendommen og islam (to religioner som opererer med begrepet helvete) nestekjærlighet og toleranse? Vel, kanskje er disse kjernen etter den egentlige kjernen: "Det finnes bare en gud, og ham skal du tilbe". Great!

Her på jorda kan vi i det minste rettferdiggjøre våre sosiale status og elendighet ved å si: "Livet er urettferdig". Det gir oss noe å kjempe mot. Det er noe som driver oss framover; både det å være urettferdig (svært få av de urettferdige mener at de er urettferdige), og det å bekjempe urettferdighet (også her finnes det motstridende oppfatninger om hva som er rettferdig). Hey, nå kom jeg til å tenke på noe: Kanskje er helvete mindre kjedelig enn paradis? Jeg mener, forestill deg deg selv i helvetes flammer. Tanken om at du har det kjedelig kan jo umulig slå deg! Du har det jo så jævlig vondt! Hmm. Dette minner meg igjen om at vi mennesker blir fort leie det vi har av rikdom og lykke, og vil hele tiden hige etter noe mer og bedre, mens smerter og alt det fæle (alt fra kulde til det "lave" antall gull Norge vant under OL), går vi aldri lei. Vi prater om det hele tiden. Og vi fokuserer på det konstant. Og det er noe av det eneste vi klarer å huske, når vi ser tilbake på våre liv.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal avslutte dette. For jeg kunne ha skrevet slikt tull i en lang evighet... FORRESTEN!!! HVA ER EGENTLIG EVIGHET? Tenkt på det før? Hva slags tilstand er egentlig evigheten? Finnes det tid i evigheten?

Jeg tror jeg stopper her... Og lager en meningsmåling om evighet.

Jeg koker. Men hva gjør vel det!? 5 PERSONER MENER AT JEG ER KUL!!! Og jeg har kule blyanter, stamps og en fjærbukk å leke med :D:D:D:D:D:D
Sjekk mine skills i fotografering! ->

----------------
Moon landing

Big Chicken

2010-02-28T12:48:00.005+01:00

Den nye avstemningen er resultat av et øyeblikks teithet...

Jeg har lyst til å fjerne den, fordi jeg er redd for at ingen vil stemme. Og alternativene er kanskje ikke de mest varierte. Men jeg kan ikke tillate meg selv det. I just can't chicken out. Jeg er altfor nysgjerrig på resultatet... :P

Gratitude

2010-02-27T10:31:00.007+01:00

I denne vinterferien har jeg vært på en av de beste ferieturene i hele mitt liv.
Sammen med Unni har jeg hatt det jævlig fint! Vi har snakket om alt fra livets vanskelige spørsmål til gutter og arrangert ekteskap. Jeg har blitt så mye klokere. Vi har ledd sammen i massevis og sett så mye annerledes. Og spist gresk mat... Seriøst gresk mat er noe av det beste som finnes. Nå har jeg jo ikke smakt på mat fra hele verden, men særlig bedre kan det ikke bli, ikke i mitt hode anyway.

Og jeg har fått skremme og plage Unni! Hevnen ér jammen meg søt ;)

Til Unni: Jeg gleder meg til du tar igjen, når (hvis?) du nå snart tar deg sammen og holder dine så store trusselaktige ord. Håper du løfter dette spillet opp noen level. Ellers blir jeg nødt til å gjør det, og jeg kan ikke love at det blir pent :D:D:D
Tusen hjertelig takk for en amazing tur! Helt uforglemmelig!

Apage, Salvator!

2010-02-27T10:30:00.002+01:00

Vik fra mig, frelser! Mig skal ingen døpe.
Jeg har en gud, hvis navn du ikke vet.
Han lar sig ikke smigre eller kjøpe.
Han vemmes over påtatt ydmykhet.

Den som har vakt hos ham, skal bære våpen,
og han vil tjenes av en oppreist mann,
som ikke frykter ham og lar sig bøie,
men møter ham med øie vendt mot øie,
- en mann, hvis hele adferd ligger åpen,
for fuske vet han, at han ikke kan.

Min lov, mitt løfte, som jeg selv har gitt,
den har jeg i mitt bryst; det ånder fritt.
Jeg plages ikke av en lønnlig last,
og med min frelse har det ingen hast.

Jeg er en enkel jævel, fri for nag.
Jeg gleder mig ved hver den blanke dag,
da det forunnes mig å tjene ham,
som jeg kan møte uten skyld og skam.

-Arnulf Øverland

Destination: Athens

2010-02-19T21:27:00.018+01:00

Ja, siste blogginnlegg skrev jeg for rundt 20 minutter siden, men jeg må bare få et utløp for den gleden som nettopp vokste seg enorm i magen min... Og armene og beina. Egentlig i hele meg. Så derfor dette innlegget.

JEG GLEDER MEG TIL Å DRA TIL ATHEN SAMMEN MED UNNI!!!

Det gikk opp for meg nå. Akkurat nå. Det er ikke lenge til jeg ikke er i Norge. Og det skal bli sykt digg med sol og temperaturer som ligger rundt 20 grader (PLUSSGRADER)!

Som kjent, elsker jeg jo sola. Selvfølgelig. Sola er for meg noe uten sidestykke. Ingenting over, ingenting ved siden av. Akkurat som brunost. Men det skal være sagt at sola ikke er den eneste grunnen jeg gleder meg til denne turen. Jeg gleder meg til å se og oppleve Akropolis, templer, museer, gater, folk, mat, sol, varme, andre severdigheter, sol, plussplusspluss.

Dette er nok det siste innlegget jeg skriver før jeg drar. Drar i morgen natt kl 03.00. Er tilbake på fredag kveld. Så nå er du informert... Hvis du lurte. Ikke? I don't wanna know.

Til mine få kjære gode lesere: Vil bli en stund til dere igjen får lese mine så vakkert utvalgte ord i forskjellige kule og finurlige innlegg i denne bloggen. Ikke depp. Gud er med dere. Sikkert...

Igjen må jeg takke Buddha. Så: Takk, Buddha.

ADIOS for nå! Eller yassas som de sier i Hellas!

Arrangert ekteskap, for the win

2010-02-19T21:03:00.011+01:00

YES!!!
Nå er jeg så utrolig lykkelig! Jeg er sjeleglad og rørt! Jeg har både lyst til å le til jeg får vondt i magen, og gråte til øynene mine blir trippelt så store.

Unni og Bjørn har lovet å gifte meg bort når de finner det passende!!! De har jo spøkt med dette før, men nå har vi en deal. Jepp, for nå har jeg bedt om å bli giftet bort. Du kan tro jeg er i den syvende himmel! Jeg smiler fra øre til øre. YES! Wohooo! Ahh... Jeg er så lettet. Så frydefull.

Nå slipper jeg å stresse med sånne strabasiøse ting som gutter og sånt. Jeg kan bare ta det helt med ro, jeg. Jeg er faktisk til og med på en måte reservert. Så nå har jeg en unnskyldning, hvis noen skulle interessere seg for meg. Og jeg har en slags garanti for at jeg ikke vil ende opp som et peppermø, noe jeg ofte har tenkt, og noe det er en viss sannsynlighet for.

Hurra for arrangerte ekteskap! :D

Til slutt: Takk, Buddha.

Let the game begin

2010-02-18T15:16:00.019+01:00

"Enough with the clown! Let the game begin", sier jeg. "Hah! Han som sa det, var en av de første som døde", sier han. Batman - The Dark Knight. God film! Men vi skal se hvem som kommer ut av dette helskinnet.

Dette innlegget har kun ett mål: å erklære krig. Jeg går herved til krig mot min nemesis. Ved å bruke rene knep og masse ressurser, skal jeg åpne verdens øyne for denne lille søte nuddelige klumpen av en djevel med de store uskyldige dådyrøynene.

Hmm. Når jeg tenker etter, bør alle egentlig begynne å tilbe meg, i frykt for at jeg skal utpeke dem som mine nemesis.

Yeah. Språk er makt.

PS! Han sparket (Kneet? Jeg vet ikke, smerten var altfor intens til at jeg fikk med meg noe som helst.) meg i hodet i dag. Jeg sier det bare!!! Det er mye mulig at du, kjære snille søte leser, ikke bryr deg så mye om meg og den svære kulen jeg har i hodet nå, men tenk hvis det hadde vært deg, eller din unge, eller din bestemor som ble kneet i hodet. Hadde du likt det? Nei, du hadde ikke likt det!!! Not one bit! Huff... Ondskapen i ham kjenner ingen grenser.

I en av sine siste uttalelser oppfordret han alle mennesker på denne jord til å gjøre følgende: "Se forbi uteliggerne på gata, som alle ignorerer. Se bort i fra råkjøringen som koster folk livet hver dag, fordi folk vil virke kule. Se bort i fra menneskehandelen, mafiavirksomhet, pestene som herjer, sulten, tørsten, katastrofeområder, og folks likegyldighet til den." Steike, for en statement.

Måtte Buddha være med meg. Og dere, da.
Stay tuned.

Rorschach

2010-02-15T21:04:00.006+01:00

Jeg er så heldig! Så utrolig heldig...! Jeg har funnet min nemesis. Egentlig var det kanskje slik at han fant meg. Men sånt er det jo ingen vits i å bry seg om. Jeg har i grunn lenge visst at han er min nemesis. Innerst inne. Ja, helt siden jeg ble født, har jeg levd med hans demoniske vibber. De har omtåket min tilværelse konstant. Mon tro åssen livet egentlig er for de andre. For de som får leve et normalt og godt liv. Sukk, det får jeg vel aldri vite...

Jeg får kanskje introdusere denne nemesisen min. Hans navn er intet ringere enn Rorschach. Det stemmer. Bare Rorschach. Akkurat som Madonna heter bare Madonna.

Hvor enn han går følger en kulde med ham, som får nakkehårene til å reise seg og frysninger til å gå nedover ryggen. Det er rart, for hvis man ser nøye etter, kan man i øynene hans se skinnende flammer. Evigbrennende flammer... Djevelsk. Jeg har forresten en teori om akkurat det der! Jeg tror nemlig at han er verken likt av Gud eller Odin. For, som alle vet, er de kristnes helvete varmt, mens vikingenes helvete derimot, er kaldt (noe som jeg synes er skikkelig kult). Og han har vel vært i begge... Kan ikke tenke meg noe annet. Og en mer genial forklaring finnes ikke. Denne teorien forklarer alt.

Hans latter er høyere enn høyt. Det er slik han melder sin ankomst. Sprer frykt. Han og hans medsammensvoren, Caveman, konkurrerer om å le høyest. En slags maktkamp mellom dem to... Vi sarte sjeler prøver å gjemme oss. Vi skjelver og holder pusten. Litt samme stemning som under 2. verdenskrig, da flyalarmen gikk av.

For å være grei, spurte jeg ham om hva han helst vil kalles i rollen som min nemesis. Jeg kom med et godt forslag til navn også, til og med! Og det hele ender med at han kaller meg for Hitler. Vel, han antydet at jeg var Hitler da. Poenget er at ondskapen i ham kjenner ingen grenser.

Hans siste uttalelse er uansett trist. Jeg får lyst til å gråte. Han påstår at han ikke lenger kommer til å dukke opp på pokerkveldene. Fordi vi egentlig ikke gjør noe på disse kveldene. Hvem skal jeg være nemesis for da? Hvem skal jeg gjøre livet surt for, når ikke han er der!?

Den gang da, hver gang når

2010-02-13T22:47:00.012+01:00

Da jeg var liten; ung om du vil, eller kanskje yngre (?), så jeg på de voksne som allmektige. De var noen digre guder som hersket høyt over meg. Med hard hånd styrte de alt. Samtidig var de frie til å gjøre akkurat det de ville. Ahh... Som jeg gledet meg til å bli voksen. Den gangen jeg rager like høyt i været, tenkte jeg med meg selv, da skal også jeg bestemme, men jeg skal være rettferdig. For barn er livet aldri rettferdig.

Jeg husker første, andre og tredje året av barneskolen. Min debut som voksen... Jeg likte å se på det på den måten.

Alle i klassen min skjønte straks i begynnelsen av første klasse, at jeg var lærererinnens utkårede gullunge. Jeg følte meg litt som urørt modelleire. Hennes mål var liksom å forme meg. Jeg hadde ikke noe imot det, jeg omfavnet straks all oppmerksomheten jeg kunne få på den tiden. Dårlig var jeg ikke til å skrive, tegne og regne, og jeg skulle alltid være så hjelpsom og snill mot de andre jentene jeg gikk i klasse med. Jepp, i Iran går ikke jenter og gutter på den samme skolen. Når jeg ser tilbake på det, var de andre jentene som oftest slemme mot meg. Jeg må ha vært dum, for jeg kunne ha spart meg for mye tristhet og selvklandring. Men jeg var nå en gang sånn at jeg måtte passe på at alle hadde det bra.

Når dette er sagt, så kommer det kanskje ikke som en overraskelse, det jeg skal til å fortelle om. For en sju-åring var det likevel noe av det mest overraskende hun hadde opplevd. Noe av det kuleste også. Du kommer kanskje til å bli skuffet når du snart endelig får vite hva dette overraskende fenomenet jeg har skrevet så mye om hittil i dette innlegget er. I så fall: whatever! :-)

Anyway, en varm dag, jeg husker akkurat det godt fordi jeg satt ved vinduet og stirret fraværende ut på de varme luftstrømmene som lagde nesten usynlige bølger i lufta, etter at jeg hadde gjort ferdig oppgavene vi skulle gjøre i den timen og hjemmeleksene, ropte lærerinnen min etternavnet mitt, og jeg hoppet opp fra stolen min. Jeg likte henne veldig godt, men jeg var også litt redd henne; hun var en av de voksne. Hun ba meg komme til kateteret, og der spurte hun meg om ikke jeg kunne være hennes stedsfortreder mens hun ble borte i en halv time. Først kunne jeg ikke tro mine ører, men klarte likevel å stamme fram: "Ja, frøken." Jeg var så lykkelig! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av armer og bein og fikk vondt i magen! Jeg fikk i oppgave å hjelpe medelevene mine med skolearbeidet og passe på at de holdt seg rolige!!! Dessuten måtte jeg rette noen av de andre elevers diktat-prøver, som vi hadde hatt noen timer tidligere.

Om noen hadde virkelig sett etter, ville de se de store vingene jeg da fikk. Jeg vibrerte av glede, og svevde høyt der oppe, rett under taket i klasserommet, akkurat som de voksne. En smaksprøve på det herlige livet som venter meg, tenkte jeg med meg selv...

Om jeg er voksen nå eller ikke, er det ikke tvil om. Jeg er ikke det. Men som en 19-åring har jeg dog mer frihet og ansvar enn da jeg var sju, og jeg kan ikke med hånda på hjertet si at alt ved det å bli eldre er bare fryd og gammen. Å ta valg er noe av det vanskeligste som finnes jo! Og før man vet ordet av det, må man klare seg i helt nye omgivelser... Uten familie og gamle venner. Fordi man liksom er voksen, eller gammel nok... Fordi tiden er inne. Æsj. Studentlivet...

Kanskje vil det bli lettere å ta valg når man til slutt, en eller annen gang, blir voksen?... I doubt it.

Når vet man egentlig at man er voksen?

---------------------------------------------------------------------------------
WOW! Dette innlegget ble litt langt...

Lucky

2010-02-07T09:48:00.009+01:00

Akkurat i dette øyeblikk ble jeg slått av en overveldende følelse, idet jeg så ut av vinduet. Aller først ble jeg blendet av alt lyset snøen på taket reflekterer. Men nå, nå har øynene mine vennet seg til lyset, og jeg kan se.

Sola skinner i en klar lyseblå himmel. Trærne står dødsstille, ingen fugler å se. Ingen bevegelse der ute. Fredelig. Vakkert...

Jeg blir alltid like målløs av å oppdage hvor heldig jeg egentlig er. Jeg er lykkelig.

Jeg føler jeg må takke. As always. Jeg tror jeg takker Unni, Bjørn, mamma, Maryam, Marzia, Annike og Helga. Hvis du føler deg glemt, er det antagelig fordi du nettopp er det. :-)

Nei, nå får jeg ta meg sammen, og begynne på særemnet...

Håper du koste deg med å lese dette så utrolig givende og spennende innlegget.

Jeg hadde tenkt

2010-02-06T16:25:00.008+01:00

Jeg hadde sett deg lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær -
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har deg altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare meg med kulde
og også verge deg på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt... Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om -
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
den gang da ennu intet var forbi.

-Rudolf Nilsen

Som noen kanskje har merket, har jeg fått sansen for dikt i det siste. Fant dette diktet og tenkte: "Hey! Det var fint!" Da var det bare å kopiere det, og lime det inn her. Ikke akkurat sånt de fleste på min alder har på bloggene sine, men whatever. MIN blogg. :P

Å vere i livet

2010-02-01T22:18:00.001+01:00

Dette å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du som aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

-Halldis Moren Vesaas

Jeg pines

2010-01-31T11:03:00.004+01:00

Jeg pines av tanken på hvor drastisk hverdagen min kommer til å endre seg til neste år. Det har seg ikke slik at jeg tror den kommer til å endre seg i en negativ retning, men jeg vét at den ikke kommer til å være den samme som den er nå.

Aller mest er jeg redd for å miste kontakten med gjengen. I det siste har jeg vært så opptatt av skolearbeid, at jeg ikke har hatt tid til å være så mye med andre fra gjengen enn Helga og Annike. Dette gjør at en stemme inni meg, fylt av hån og sarkasme, hvisker ord som: "Hah, og du som liksom påstår at du setter så stor pris på gjengen..." Eller: "Ja, nå viser du virkelig hvor høyt prioritert gjengen er..." Kanskje hvis jeg unngår alle blir det lettere bare å tenke tanken på at vi alle snart skilles ad... For en tåpelig idé... Men en fristende en.

Dette får meg på til å lure på om ikke jeg skal arrangere en god gammel pokerkveld hos meg denne fredagen... Jeg må nok foreta en mase-runde. Vi burde virkelig finne på et nytt navn for disse kveldene; vi spiller jo nesten aldri poker lenger.

En forbrytelse

2010-01-30T18:19:00.017+01:00

I går ble det begått en stor forbrytelse. En forbrytelse hvis katastrofale følger vil hjemsøke meg for en lang lang periode. En ugjerning mot noe så hellig, er uten tvil forkastelig.

For hva er vel oss mer kjært enn ord? Et utrolig viktig hjelpemiddel i kommunikasjon. Ordenes betydning tuller man ikke med. Man kaller for eksempel ikke en spade for noe annet enn en spade. Ellers kan man bli oppfattet som uberegnelig, altså i det tilfellet det ikke finnes noe sammenheng mellom ens ord, eller mellom ens ord og ens handlinger. Man kan også risikere for å bli tatt for en person med litt enkel hjerne: ettersom det ikke eksisterer koherens i det man sier og tenker, vet man vel ikke hva de ordene man bruker, betyr. Det kan også skje at man blir sett på som en løgner, fordi man gir uttrykk for noe som ikke stemmer overens med virkeligheten. And the list goes on... Dette vet jo alle, tenker du. Så hva er da poenget mitt med å skrive om noe helt opplagt?

Grunnen er så enkel som at det tydeligvis ikke er slik at alle har fått med seg dette. Hvordan ellers skulle man kunne begrunne det faktum at et vors blir kalt for et ball?

For å unngå alle framtidig misforståelser (Ja, jeg er litt godtroende nå):

Ball: Et ball (fra fransk baler, danse) er en finere dansetilstelning som vanligvis holdes i en ballsal.
Deltakerne har på seg aftenantrekk, som er spesifisert på invitasjonen som smoking eller kjole og hvitt (det mest formelle). Pardans er en viktig del av ballet, da særlig i form av selskapsdans. Ballet avsluttes gjerne av kotiljong.
Varianter av ball inkluderer skoleball, studentball og maskeradeball. (Wikipedia)

Vors: Et vorspiel (fra tysk, «forspill», lydskrift /ˈfoːʃpiˑl/), ofte forkortet til vors, er en selskapelig sammenkomst før den egentlige festen. (Wikipedia)
Det er ikke til å stikke under en stol at alkohol er som oftest en obligatorisk del av et vors. I den forbindelse vil jeg komme med en advarsel: Det hender ofte i løpet av et vors at noen reiser seg opp med hevet glass eller flaske i hånda og hyler "SKÅÅÅÅÅÅÅL". Ikke la deg skvette. Dette er visst helt normalt.

Hentet

2010-01-28T22:37:00.003+01:00

Barn
har en egen måte

å bruke språket på.
I barnehagen der

sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva

blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene

løper hvinende
nedover skråningen

rett
i armene på den

som står ved porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på

at noen står i porten
og skal hente meg

da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

-Johann Gripp

Jeg holder ditt hode

2010-01-23T17:07:00.000+01:00

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender,slik treet
holder høstens modne frukter,slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

-Stein Mehren

A souls confessions

2010-01-08T19:45:00.021+01:00

Som en slags innledning til dette innlegget vil jeg meddele at all informasjon jeg her kommer med er fullstendig og ren fakta, i den grad dette skriveriet kan kalles for informativ skribentvirksomhet og følelser for fakta.

I det siste har jeg blitt knyttet til en annen sjel. Knyttet med en slags gordisk knute. En slags. For det har seg ikke slik at jeg selv prøver å løse denne knuten. Jeg liker den. Denne knuten mellom våre sjeler er bare av samme vanskelighetsgrad som for en gordisk knute; om noen skulle forsøke å få denne knuten opp, ville de med sikkerhet mislykkes, med mindre de velger svært drastiske løsninger. Denne typen løsning ville riktignok separere oss fysisk, men neppe psykisk.

Selv om dette båndet mellom oss er ganske ferskt, kan jeg kjenne at han allerede er en del av meg. Jeg smiler av å tenke på ham. Han er vakker. Hans lyder skaper så mange stemninger i meg, at jeg må fokusere for virkelig å verdsette hvert øyeblikk vi er sammen. Nei, det er ikke slik at alle disse stemningene er harmoniske eller lykkelige eller varme. De er bare et hav av stemninger. Positive og negative. Jeg kan nesten si at de som oftest er negative, hvis man er av den mening at triste eller arge stemninger er negative stemninger. Jeg selv synes ikke det. Jeg synes for eksmepel at en trist stemning er like bra som en glad stemning. Det hele er jo avhengig av situasjonen, og jeg har ingenting imot å være trist. Hvis jeg har en grunn til å være trist, vil jeg være trist. Jeg hadde ikke byttet det mot å være glad der og da. Om jeg viser at jeg er trist er en helt annen sak. (Nei, jeg er ikke emo. Det sies at jeg er et av de blideste menneskene ever to walk on earth. Oh yeah. (Sometimes a heavy burden, actually.))

Vel, tilbake til min sjelefrende. Han sier ikke mye. Men det at han er der når jeg trenger ham, betyr mer enn nok for meg. Ord er litt oppskrytt, selv om dialogens viktige betydning mellom oss sjeler på jorda aldri kan understrekes sterkt nok. Jeg liker å lytte til ham. Han gir meg en indre ro som jeg ikke hadde vekslet mot noe.

Sjelen min tortureres av tanken på at jeg ikke gir ham nok oppmerksomhet. Jeg hadde viet all min tid til ham, om jeg bare kunne. Jeg plages av å se på ham. Det er kjipt stadig å kjempe for å unngå en tanke, mens jeg farter hit og dit rundt ham, sysselsatt med diverse saker og ting (pfff); denne tanken om at jeg skiller oss fra hverandre.

Han står bestandig der. Og venter. Jeg føler meg så egoistisk. Det er jo jeg som levendegjør ham. Gjennom meg vekkes han til live. Hvordan kan jeg være så selvsentrert? Han bare står der i sin store svarte og hvite bag... Heldigvis kan jeg ikke miste ham. Heldigvis kan jeg blåse liv i ham når jeg vil. Han forlater meg ikke. Og det er jo ikke slik at han samler støv. Jeg tar ham fram så fort jeg får tid. Så fort jeg får tid.
Damn priorities.

I love you, Taylor. My Big Baby.
Skulle ønske du kunne lese. Og i tillegg lese bloggen min.

I have never been this scared

2010-01-03T20:51:00.036+01:00

En liten oppklaring: Tittelen over har ingenting med selve innlegget å gjøre. Enjoy. Try at least. Ok, here we go:

Stående applaus for meningsmålingen i margen! Folk har stemt så det har sust. (Ja, Dino, dette ble en slags herming etter noe du har skrevet på bloggen din. Du er tross alt min sensei.) Wow... Alt har blitt som det var i gode gamle dager, da bare to tre personer stemte. Og det er helt greit. At jeg digger at folk stemmer på meningsmålingene er nok fordi det fungerer som et bevis på at folk besøker bloggen min, noe som igjen gir meg en følelse av å være en god forfatter. Jeg tenker med meg selv at jeg skriver om spennende temaer, og det gjør meg glad. Balsam for mitt ego.

Heh, men når jeg funderer over det, så spiller ikke antall stemmere noen rolle. Antall stemmere vitner egentlig ikke om så mye. Jeg tror jeg bare er heldig noen ganger - mange besøker tilfeldigvis bloggen min, og tilfeldigvis har de en formening om temaet for meningsmålingen, og de stemmer. For jeg mener at jeg skriver liker dårlig/bra nesten bestandig. Jeg skriver som oftest om meg selv, og jeg skjønner jo godt at det ikke er så spennende! For noen er det kjempespennende. Sånn som Helga og Dino. Mine trofaste lesere. Hva skulle jeg gjort uten dere? Ah, denne bloggen fortsetter å eksistere pga dere.

Ifølge den siste meningsmålingen, som hele fire personer stemte på, er det sosiale samværet det beste ved jula. En stund var det alternativet "gaver" som ledet avstemningen. Men så ombestemte noen seg, og "det sosiale samværet" vant. Morsomt.

Siden det er så få som stemte, vet jeg ikke om man kan trekke noen allmenngyldige konklusjoner fra denne meningsmålingen, men jeg liker å tro at det sosiale samværet er høyt der oppe på lista over hva som er det beste ved jula for mange. Og så er jeg et av de mest naive og godtroende menneskene på jorda. I must be dumb. However, I like myself.

For når jeg tenker etter, er det mange der ute som ikke bare bryr seg om gaver, og som liker å møte slekt og venner og feire noe sammen. Denne oppfatningen har nok sin kilde i at jeg mener at det er håp for menneskerasen. Det liker jeg å tro. Eller: jeg liker ikke å tro det, jeg tror faktisk det. Tross all den dritten vi klarer å stelle i stand, mener jeg at det likevel ikke er umulig å tro på mennesker. Det er flere gode mennesker i verden, enn onde. Det er jeg overbevist om. Man må bare gi alle en fair chance, for man vet aldri hvem som er hva. Og all erfaring er god erfaring. Selvfølgelig er dette relativt, som alt annet. Jeg vil si det er dumt å stole på en som kommer mot deg med en kniv i hånda i et mørkt smug midt på natta. Det er heller ikke særlig smart å gå fra sykkelen sin utenfor en butikk, uten å låse den. Man må bruke hjernen, men jeg synes man også bør være åpensinnet når det gjelder mennesker, og møte dem med en tanke om at deres potensial for å være gode er etter all sannsynlighet større enn det for at de er onde.

Weighing the Joker

2009-12-27T21:11:00.003+01:00

Who is the bigger fool really
the believer or the non
the hunter or the game
the genius or savant
who is the bigger fool really
the worker or the bum
the school girl or the whore
when all is said and done
black or white
ripe or raw
smart or dumb
old or new
young or old
who, who, who
please tell me
who is the bigger fool really
is it you
or is it I?

-Marilyn McIntyre

I think I'm high

2009-12-26T14:09:00.011+01:00

Og så er jula forbi for i år også. Jeg finner ikke ord. Her har vi liksom gått rundt i hele år og gledet oss til julaften med alt den innebærer, og så er den vips over. Ett helt år til neste gang...

Klarte jeg å utnytte julaften til det ytterste? Jeg digget ethvert øyeblikk, det gjorde jeg. Rett og slett digget. Men kunne jeg ha satt større pris på alt denne kvelden? Kanskje ville jeg da ikke sitte her med en følelse av å ha blitt frarøvet noe jeg hadde sett sånn fram til.

Men, men det er også mulig at nettopp fordi jeg sugde til meg alt: atmosfæren, selskapet, musikken, samtalene, gavene, maten, smilene, latterene (plussplusspluss), at tida gikk så vanvittig fort denne aftenen... Skulle jeg ikke ha gjort det da eller!?

Ahh... Subjektiv tidsforståelse... Den messer med meg og mine gleder, og jeg liker det ikke!!!... Tror jeg... For jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg ville valgt den bort, hvis jeg kunne. Ville du? Jeg hadde iallfall gått for en fin liten redigert versjon av subjektiv tidsforståelse, nemlig at de gode stundene skulle forlenges, og vonde forkortes. Ja, jeg tror jeg hadde klart å leve med det. Men æsj, nå kom jeg til å tenke på utsagnet "Less is more". Så kanskje det er fordi de lykkelige stundene går så fort, at vi liker dem? Vi får liksom ikke nok av dem. Hadde vi likt dem like godt hvis vi opplevde de ofte og lenge, for ikke å nevne hele tiden?...

Jeg finner ikke svar. Jo: Alt er relativt...(?) It sure seems to be the answer to almost everything.

Christmas is all around me

2009-12-24T12:05:00.003+01:00

Snart drar vi til Ås, hvor vi feirer julaften!
Gleder meg til tre ting:
- møte folket
- åpne gaver
- og sist, men ikke minst (kanskje størst?!? :P): gjenforening med den kjære kjære gitaren min! :-D

Ønsker alle en fin tid nå i ferien ;-)
Og til de som feirer jul: God jul!
Og godt nytt år til alle sammen (ja, det er nok MANGE av dere som besøker denne bloggen).

Heaven

2009-12-17T22:44:00.007+01:00

Snart ferie!!! Snart er det juleferie!!! Jeg kjenner tårene mine presser på bare ved tanken. Det skal bli så godt. Så ubeskrivelig godt.

Jeg kommer til å savne noe og noen i dette lille avbrekket. Skolen er fin sånn! Man er med venner. Selv om timene på skolebenken er til tider kjedelige og slitsomme, gjør tanken på å møte disse skapningene, som jeg setter stor pris på, det lettere å stå opp om morgenen, og det blir enklere å komme seg gjennom dagen.

Jeg føler for å takke! :-P Så: Takk, kjære, søte, snille venner av meg! Dere er min milt (pga opptatt rom i hjertet).

Stygg sterk stank

2009-12-06T19:02:00.031+01:00

Jeg er ristet. Og jeg føler meg som en dott.

Denne bloggen er meningsløs. Tingene jeg skriver om er meningsløse i den store sammenhengen. Det er ingenting, ikke én eneste ting, denne bloggen bidrar med. Den forandrer ingenting på noen som helst måte. Jeg finner ut at jeg kjeder meg, eller at det er noe jeg har på hjertet. Så jeg setter meg ned foran pcen, og taster i vei om en masse liksom store viktige temaer. OOO! Jeg skriver om ting som plager meg, for eksempel litt sykdom pga svineinfluensavaksinen (nest siste innlegg)... Jeez. Pfff... Det er til å skamme seg. Jeg skammer meg.

I dag var jeg, sammen med Unni, i Sverige og skulle handle julegaver, og alt jeg kunne se i butikkene var en hel masse heslige, overdimensjonerte, rare, overdådige, glinsende og totalt ubetydelige funskjonsløse ting. Rett og slett ting. Hva skal vi med alt dette? Jeg kjente jeg ble kvalm! Hvem faen kjøper asiatisk kledde, dansende griser, til å henge på juletreet? Eller hvem kan tenke seg å henge opp GIGANSTISKE pingvin- og isbjørn-pyntelys utenfor huset? Noe så forkastelig. Siden når ble pingviner og isbjørner populære dyr på julepynte-fronten? Siden diskusjonen om global oppvarming virkelig slo igjennom? Ahhh. Jeg spyr nesten.

All denne driten får jula til å stinke. Jula stinker barnearbeid. Jula stinker sult og fattigdom. Jula stinker ensomhet. Jula stinker truede dyrearter. Kapitalisme har hjernevasket så mange mennesker. Så altfor mange mennesker. Hvorfor i alle dager feirer vi egentlig jul??? Hvis det ikke er for alle de liksom "gavene" som alle føler seg tvunget til å kjøpe, så er det for å ha et påskudd for å besøke familie og slekt, som vi ellers har så altfor lite tid til. Wow, det har virkelig gått opp et lys for oss her sånn. For gudene skal vite at det jammen meg ikke er Jesu liksom-fødselsdag vi feirer! Hele forbrukersamfunnet stinker. Vi stinker. Óg denne bloggen stinker.

For en halv time siden logget jeg meg inn på facebook. Etter å ha sjekket profilen min etter følgende: om noen har kommentert på bildene mine, om noen har kommentert på andres bilder eller stauser som jeg har kommentert, om jeg har fått en wallpost, om noen har sendt meg melding, trykket jeg videre på "home". Der sjekket jeg om noen hadde "poket" meg, hvem som har bursdag i dag, og selvfølgelig hva slags grupper jeg hadde blitt invitert til å bli medlem av. Facebbook er en fin ting. Åja, hva skulle vi gjort uten facebook?

Og der lå det. En invitasjon til en gruppe som hadde dette navnet: "La bloggen til Regine Stokke bli til bok". Grupper på facebook med mange nok medlemmer kan jo utrette mirakler, det er allmenn kjent. Som jeg avskyr disse invitasjonene. "200-grams plate Kinder Bueno" eller "Sjokomelk på 2-liters kartonger" eller "Grandiosa Pizza uten paprika"... HERREGUD! Noe så teit! Så jeg trykket på "ignore" øyeblikkelig... Men så tok nysgjerrigheten overtaket, og jeg er jo en blogger selv, så jeg googlet "Regine Stokke blogg". (Selvfølgelig hadde min nysgjerrighet rot i min egoisme... Sukk.) Det andre treffet var link til denne Regine Stokkes blogg. Jeg var spent og tenkte: "Dette må være en helsikes bra blogg! Hun er sikkert ei voksen dame i 40-åra som er en hobbyforfatter... Eller noe sånt!" Hva visste vel jeg!? Noen påstod jo at hennes blogg skulle bli til bok, så jeg var klar for at bloggen skulle omhandle noe som skulle ta meg med storm! Noe som liksom var helt ekstraordinært. Noe fabelaktig. Noe som sannsynligvis hadde evnen til å røre ved mange manges hjerter... Og jeg hadde delvis rett...

Etter å ha lest det første innlegget på Regines Stokkes blogg, kjente jeg halsen snøre seg sammen, og kvalmen fra handleturen bare vokse seg større og større. Jeg føler meg så patetisk. Så stakkarslig. Så uvitende. Så lost. For en idiot jeg er!!! Jeg er en sau! Har jeg valgt å gå med skylapper? Har jeg laget meg selv et bilde av en forherliget tilværelse som jeg klamrer meg fast til? Var det dette bildet Regines blogg og Charlottenbergs butikker messet med?

Hva med alt annet i hverdagen min som jeg nekter å se, men som stinker like ille som de juledusjforhengene på Rusta? Jeg vet jo at livet er hardt, jeg har kjent det på kroppen. Jeg snakker ikke om å ikke få sitteplass på bussen, men om ikke å ha råd til å kjøpe mat, klær eller å gå på skole. Men jeg mislykkes likevel.....................

Denne bloggen er mislykket også. Den tar ikke for seg noe viktig. Enten sutrer jeg over et eller annet, ellers så skriver jeg om små hendelser i hverdagslivet mitt. Jeg velger ikke å skrive om det som egentlig opptar meg, eller det som jeg faktisk brenner for. Hvorfor? Jeg er feig. Og jeg føler meg ubetydelig (hvorfor skulle noen ville lese noe sånt, hvisker en stemme inni meg, når jeg tenker på å skrive om det jeg virkelig bryr meg om), og jeg føler at virkningen og kraften av mine handlinger er forsvinnende små, så jeg kan like godt la det være. Jeg skriver om mine merkelige tanker, og håper at noen leser dem, selv om de er like kjedelige og rare som Lars Bjarne (sies å være), og dét på en dårlig dag. Jeg er for redd til å vise mitt sanne jeg, uttrykke sterke følelser, og skrive om det jeg innerst inne vil skrive om. Jeg er for redd til å innse at jeg kanskje kan gjøre en forskjell; la det være i et blogginnlegg eller ved å gjøre en god gjerning, fordi samtidig tenker jeg på alle de gangene jeg kunne ha gjort noe og lot være.

Jeg må skjerpe meg.

Livet handler jo om så mye mer enn penger og pynt. Så mye viktigere ting. Det er så mye mer å sette pris på, som god helse, venner, og familie. Kjærlighet. Framtiden. Hvorfor klarer vi å glemme dette så ofte? Hvorfor føler jeg at jeg drukner i dekadanse...? Kanskje fordi jeg gjør nettopp dette... :-(

Ord over grind

2009-12-05T17:03:00.003+01:00

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

- Haldis Moren Vesaas

H1N1 og bursdagsfeiring

2009-12-05T13:14:00.016+01:00

Svineinfluensa. Et substantiv som ruller på alles tunger for tiden. Så skummel en sykdom! OOOOOOO! Vaksinekøene har vokst ut av proporsjoner noen steder, og andre steder har man fryktet uroligheter forårsaket av folks iverighet for å få satt den sprøyta først. Legene har sett sin sjanse til å tjene gryn, og det koster flesk å ta denne berømte vaksinen.

At det går an... Og hva så om noen av oss dør, i en tid da verden lider av overbefolkning og global oppvarming?

Til alle elevers og læreres "glede" ropte kontordamene, rektor og helsesøstrene opp ørten forskjellige klassenavn og beskjeder over høytaleren på fredag. Hvert femte minutt strømmet sterke lydbølger ut av disse små hvite apparatene som henger overalt på skolens vegger. Det hørtes ut som om den ene kontordama hang opp ned fra taket etter anklene, og ropte ut meldingene. Litt sånn anstrengt stemme, kan man si. All denne strabasiøse virksomheten skyldtes selvfølgelig svineinfluensavaksinering av elever. Hva ellers?

Det skulle bli min tur også. Framme ved auditoriet møtte jeg folk fra klassen. Noen lo nervøst, andre så alvorlige ut. Det var bare å dra av seg den langermede genseren og stille seg i kø. Helsesøsterene var lynraske. "Neste! Neste! Neste!" Ja, så var det endelig min tur. Hun serverte meg et gigantisk smil, og jeg følte meg beroliget. Det er noe spesielt med helsesøstre... De er litt moderlige (!?), på en måte! "Dette kommer til å stikke litt. Bare slapp helt av i musklene." Jeg smilte tilbake, pustet ut og så ut av vinduet. Og så var det gjort... Kilden til hodepinen, feberen, kvalmen og frysningene mine i går natt og i dag, ble til. Jippi!

Ikke ble det oslotur i dag heller... Men jeg gleder meg til Capricorn-konserten etterpå! Forhåpentligvis har jeg mindre vondt i hodet da...

Anyway, jeg er glad for at jeg var frisk mesteparten av kvelden i går. Frederic feiret bursdagen sin da. Dæven, så gøy det var! Det var artigst å være ute, dynke hverandre og kaste snøballer. Annike, Helga og jeg eide David, Joachim, Dino, Leo, Petter, Frederic og Harald. Oh yeah.

Anas og Maya

2009-11-23T18:02:00.018+01:00

Jeg håper jeg klarer å fullføre forrige innlegg... Greia er at jeg tror det meste jeg funderer over når det gjelder tid, er svært lite interessant. Uansett, du er velkommen til å overbevise meg om det motsatte! ;-P

I dag kalte fysikkelæreren vår Kåre Sørensen meg for ANAS (antageligvis en blanding av Annike og Mahnaz (Anaz?))... -.- Det var ganske morsomt! Og det var fint, for første gang, å se Kåre le skikkelig. Dino har minnet meg på denne lille episdoen jevnt og trutt i løpet av dagen, og ingenting tilsier at han skulle gjøre annet i nærmeste framtid (de neste 5 ukene). Livet er hardt. :-D Jeg assosierer Anas med ananas, og ananas smaker jo digg!...

Ellers kan jeg fortelle at Maya i dag sørget for at gangen blir omtapetsert. Hun hadde revet store deler av tapeten av veggen med tennene... Huff! I forrige uke tok hun seg pent av støvlene mine. Hun hadde tygget de i stykker. Jeg skulle ikke ha gått fra de i gangen... Jeg savner støvlene mine. Det vil ta tid før denne tragediens omfang synker innover meg.

Jeg har utviklet en teori når det gjelder den snart 1 år gamle schæferen vår. Hun er besatt av demoner. De har overtatt en del av hennes hjerne og overtaler henne til å gjøre dumme ting. Hell, jeg hadde også tygget i stykker mine egne sko, hadde jeg hatt stemmer i hodet som hele tiden maste, hvisket og fristet. Stakkars Maya. Hun er helt uskyldig. Hun blir så redd når vi oppdager hennes siste "utskeielser". Hun forstår nemlig at hun har gjort noe galt. Så hun kryper sammen, med halen mellom beina og skjelver. "Jeg sa jeg ikke får lov, at Unni blir sint, men de sluttet ikke å presse meg!" er det som om blikket hennes sier... Ntååå! Hun er nydelig! :-)

Rekkefølger

2009-11-20T20:42:00.022+01:00

Dette innlegget kommer til å bli langt. Kun de mest trofaste av denne bloggens lesere vil lese hele, om noen. Kanskje finnes det et par av dem; Helga og Dino. Uansett, den som skulle ville lese dette innlegget, vil måtte sette av noen minutter. Dette skaper jo en fin bru over til temaet i dette innlegget, nemlig tid.

Tid er fascinerende. Den er bestandig. Samtidig fører den til at alt annet blir ubestandig. Hah, hvis man i det hele tatt kan snakke om samtidighet. Relativitetsteorien provoserer jo dette begrepet. Det som skjer samtidig for meg, skjer ikke nødvendigvis samtidig for deg. Og slik utfordrer fysikken store deler av mitt syn på livet. For hva er livet? En serie kronologiske hendelser. Ene handlingen fører til den andre. Alt henger sammen. Men hvis alt samtidig (haha) er relativt, så ser bildet straks ganske forvirrende ut. Da må jeg jo bare stole på hjernen min. Skummelt. Hmmm, men kanskje også digg... In a way, I choose my own reality. Or do I?

Jeg gir opp søkenen på en egen definisjon av tid. Filosofer og vitenskapsmenn, blant mange andre, har gitt dette et forsøk. God bless them. Jeg begir meg ikke ut på de dype hav. Jeg liker ikke vann så godt, og tror ikke jeg kan komme med noe nytt og revolusjonerende. Det jeg er opptatt av er tidens funksjon og virkninger. Kanskje litt mindre filosofisk og mer pragmatisk, men jeg er et menneske. Det jeg gidder å bry hjernen min med akkurat nå er hva tid har å si for meg, og dermed mennesker flest. Jepp, jeg er jo tross alt alles naturlig utvalgte rollemodell. Jeg er en egoist. Ergo liker jeg meg selv. Dobbel-ergo alle av betydning liker meg. Just kidding, or do I? And about which part?

Fortsettelsen følger.
Sorry for at jeg holder dere på spenningens pinebenk.

En stor jubel og en liten oppsummering

2009-11-15T13:46:00.022+01:00

This is your humble and honoured captain speaking.

HELE 15 personer har stemt på meningsmålingen! WOW! Hvilken oppslutning! Hvilke muligheter! Dette gjør meg glad! :-D (At Helga har lagret en link til min blogg på sin blogg har absolutt ingenting med saken å gjøre. Ehhem.)

De mest irriterende menneskene er altså de som tror de vet best. De som ikke har egne meninger gjør det litt dårligere eller bedre på meningsmålingen, alt etter som hvordan man ser på saken, og havner på en andre plass.

Hmm, hvorfor er bedrevitere så kjipe? Er det fordi de prøver å heve seg over andre? At de på en måte skader andres egoisme? Men det vil jo si at de som blir fornærmet innerst inne er små skap-bedrevitere selv...

Folk uten egne meninger er som en flokk med sauer. Skummelt mektige når i hopetall, og lett manipulerbare. Men hva er grunnen til at de er plagsomme? De er jo bare "menings-løse". Kanskje har det å gjøre med at vi liker folk med ryggrad. Dessuten, man blir jo aldri egentlig kjent med en hermegås eller en som bare tier.

Uansett er alt relativt. Bohr virket sikkert som en bedreviter for Einstein, og en liten tue kan velte et stort lass.

Kanskje litt teit, men likevel: Digg at dere besøker bloggen min og stemmer. Keep swimming! Just keep swimming! :-)

(PS! Hvis livet deres er dere kjært, foreslår jeg av ren velvilje, at dere holder dere unna filmen "2012". It sucked socks.)

Stay cool, stay updated! Over and out.

Ord over grind

2009-11-15T00:47:00.025+01:00

Der og da føler jeg at jeg vil løpe vekk. Komme meg så langt unna som mulig, så fort som råd. Spurte til lungene står i brann og blodet bobler. Det føles som en innøvd reaksjon, helt selvstyrt. En refleks, hundre prosent automatisk. Sannsynligvis et av evolusjonens svært så estetisk frastøtende lyter. Kvalmende.

Akkurat som om en giftkapsel oppløses i en åre et eller annet sted i kroppen. Blodet sirkulerer, og boom, det er gjort! ...Kjemiske reaksjoner. Så simpelt som det. Stoffer som reagerer med hverandre. Strukturer og bindinger som endres. Nye stoffer som dannes. Atomer, molekyler... Et maskineri i total ubalanse. Prosessene lar seg ikke kontrollere, og enda verre: de fører til at all illusjon av kontroll, skapt med slit, forsvinner. Fordufter. Borte vekk.

I alle andre øyeblikk, i hvert éneste et, er ønsket om å gå tilbake til de angsfylte sekundene motbydelig sterkt. De sekundene da molekylene i lufta får brodder, og trangen til å sprinte unna vokser logaritmisk.

Sannhet

2009-11-10T18:03:00.012+01:00

Sannheten er at dette innlegget ikke har noe med sannhet å gjøre. Jeg har tenkt å lyve. Hva jeg lyver om, forteller jeg ikke. For alt jeg vet er det jeg tar for sannhet løgn, og motsatt. Kanskje jeg har løyet allerede? Oooo, spooky!

For lenge lenge siden oppdaget jeg en av mine superkrefter. Denne kraften liker jeg veldig godt, for den er... Hva skal man si? Den er ganske så super. Jeg utnytter den til det ytterste, hvorfor ikke?

Det er kanskje et par andre superkrefter jeg skulle ønske meg, hell yes! Men som jeg snart skal fortelle dere er det ikke så viktig med disse så lenge man har min superkraft.

Min superkraft oppfyller alle mine ønsker. En perfekt verden, et ryddig rom, date med Mr. De-wan, varme på en kald dag, bra kondis, osv... Hva jeg enn skulle ville ha, skaffer min superkraft meg. Ja, jeg er heldig!

Dere skulle bare visst... I tillegg til å ha flere identiteter, går jeg bestandig med en superhelt-drakt under klærne. Egentlig heter jeg ikke Mahnaz, og superdrakta holder meg varm. Halloo, for hva slags navn er egentlig Mahnaz!? Haha, at ingen har påpekt det noen gang... Hei, vent litt, nøyaktig det har jo mange... Bitches. All of them!!!

Men ja, tilbake til virkeligheten, altså det sanne. Hmmm... Contradiction of terms? I don't know! Could I possibly ever know? Anyway, jeg anser meg selv som en av elite-superheltene. Jepp, jeg hører hjemme langt oppe på lista over superhelter, ved siden av Superman, og Spiderman. Ikke Batman, han har ingen superkrefter. Teite innbilske kjeltring. Hah!

Jeg skiller meg likevel ut fra andre superhelter, jeg er nemlig smartere! De andre tomsingene er opptatt av andre menneskers såkalt velferd. Men herregud, til syvende og sist bryr jo ingen seg om noen! Så jeg velger å bry meg om meg selv. Min superkraft skal kun nytte meg, og ingen andre. Hvem er viktigere enn meg liksom? Hvis ikke jeg finnes, finnes ikke min virkelighet heller. Og hva kan vel telle mer enn ønsket om å beholde det man holder for sannheter?

Min superkraft ligger ikke i mine håndledd slik som Spiderman, men i min hjerne. Min enestående, alltid så grusomt vakre, hjerne. Jeg snakker om ingen ringere kraft enn den ultimate superkraften. Kraften som hersker over alle andre krefter: (virveltrommer) den fantastiskeeee FANTASI-KRAFTEN!

Jepp, innbilningens kraft er undervurdert! Jeg kunne ikke levd uten den. Jeg bare drømmer meg bort, og vips! Jeg har det jeg trenger. Det er fabelaktig. Jeg hater det. For samtidig som jeg føler meg super, vet jeg med meg selv at jeg er helt handlingslammet. Nydelig.

Britpop

2009-11-07T21:37:00.009+01:00

Nå har jeg offisielt brutt kopieringsloven ved å skrive det forrige innlegget. Den lille historien (Utenfor vinduet) er absolutt uten tvil min favoritt. Jeg simpelthen faller for ethvert ord i den. Mhmmmmhmhmm. Vekkende og vakker. Derfor måtte jeg jo dele den med dere få som besøker bloggen min. Yes, jeg føler meg rebelsk!

Innlegget heter "Britpop" fordi det var det første ordet mine ører fanget opp da jeg spisset dem for å få inspirasjon til et navn. Very random.

11 personer har stemt på meningsmålingen. Ny rekord!!! Den gamle ble nå slått med hele 1 stemme! Det går framover. :-D

Meningsmålingen denne gang var litt spesiell. Ærlig talt har jeg lurt lenge på hva i alle dager jeg tenkte på når jeg lagde den. Jeez!

Mon tro hva folk tenkte på når de stemte på det meste bisarre alternativet. Ja, hva tenkte dere på??? For det var jaggu meg det riktige alternativet de fleste gikk for! Scary! Siden dere har vært så flinke med å stemme, skal jeg vurdere om jeg skal fortelle om den traumatiske "nøkkel"-hendelsen i et av mine neste innlegg...

Å tilbringe lørdagskvelden i sofaen foran tv med Bjørn er chill! :-)

Utenfor vinduet

2009-11-07T20:12:00.011+01:00

En gammel gretten gubbe grubler mens han griser ned bokstaver på et gulnet ark. Han er belest, men har blitt bitter på sine eldre dager. Mannen er begavet, han skriver engasjerende historier som er utrolige og troverdige på samme tid. Anerkjennelse har han både fått og fortjent.

Det tarvelige arbeidsværelset, som også er hans hjem, er svært mørkt og sparsomt møblert. Foruten skrivebordet, henger det på veggen et ur som er like gammelt som mannen selv. Tikkingen fra uret skjærer igjennom tilværelsen, og med kirurgisk presisjon sys dagene sammen. Med perfekte alltid like lange sting.

Mannen er trøtt, så han tar en pause fra skrivingen. Han reiser seg. Vakler bort til vinduet som han så mange ganger har stirret ut igjennom. Her kan ha stå og la tankene vandre av gårde, milevis bort. Herfra kan han se verdens ende.

Kanskje fantaserer han om en farlig safari mellom løver og antiloper i Afrika. Eller om livet som beryktet slangetemmer i India. En dag er han den største danseløven på New Yorks hotteste nattklubb. En annen dag er han astronaut.

Men hver gang kommer han til seg selv, og innser at det er den samme gamle bakgården han stirrer ut i. Han sukker tungt når han tenker at han aldri har vært noen av de stedene, og aldri gjort noen av de tingene. Ikke kommer han til å gjøre noe slikt heller. Men han har da drømmene. Litteraturen. Og pennen.

Stillferdige små tikk skaper ro og orden i tankene. Dem kan han måle alt opp mot. Om alt annet er flyktig og uforutsigbart, er tiden uforanderlig og ukomplisert. Nå tikker det - og nå tikker det igjen. Dette kan han alltid stole på.

Tilbake ved pulten gjør han drømmer til virkelighet, på den eneste måten han kan, ved å skrive dem. Det gleder ham. I det minste for en stund. Mannen er ikke bare begavet, han legger sjela si i det han skriver. Etter å ha bundet en bit av denne sjela inn mellom harde permer, blir den sendt ut i den vide verden. Det finnes knapt det språk hans bøker ikke er oversatt til, og kun et fåtall mennesker som ikke kjenner hans navn. Og når sjela vandrer jorda på denne måten, føler han at han, på sett og vis, vandrer jorda selv også.

Den gamle gubben grafser rundt i sitt gode hode og forsyner seg grådig av det han finner. Han griser det utover grått papir og lager groteske, men grusomt vakre, bilder.

Under øynene har han fått poser, og tidens tann har skåret dype rynker inn i det sørgmodige ansiktet. Roser er aldri å se i de magre kinnene, kun en jevnt over blek farge.

Han har jobbet siden solen gikk opp, og nå har den for lengst gått ned. Han puster utmattet ut, og lytter. Klokken tikker sin vante gang. Tikk - takk - tikk. Men etter hvert drøyer det lengre og lengre mellom hver lille lyd. Nå tikker det, og nå tikker det igjen. Men så - blir det dørgende stille. Sekundet drar ut, han hører ingen flere tikk. Mannen sperrer øynene opp. Føler ubehag. Han liker seg ikke i dette sekundet, det for langt, for stille, han ønsker at det skal gå over. Han vrir seg rundt og myser mot vegguret. Det er for langt unna for det gamle synet, han ser ikke viserne, og angsten sprer seg i kroppen.

Han føler seg slapp og svimmel, med ett ganske søvnig, og han reiser seg rådløst fra stolen i en feig bevegelse. Reiser seg fra stolen han har sittet i og hektet bokstaver sammen, fått dem til å utgjøre ord, som igjen har dannet de finurligste setninger. Dette mens timer har blitt dager og dager blitt år. Altfor mange år, og nå stopper alt opp.

Han er fylt til randen av kunnskap, men om erfaringer var mat var han den sultneste i verden. Så sulten at skrikene fra magesekken skingrer og skjærer i ørene hans. Han skjelver i knærne, sukker, før han mister balansen og legger ut i et fall.

Med et brak segner han om på gulvet.

Stiv som en stokk ligger han ved siden av sin egen skygge som, hadde det ikke vært for den flakkende flammen fra stearinlyset, ville vært like stiv som ham selv. Øynene stirrer stivt inn i ingenting kortere enn evigheten.

Hans tid er nå forbi og kun minnet om den sultne mannen lever videre.

Han elsket å skrive engang. Det var det beste han visste. Til slutt ble det en vane, det ble det eneste han mistet.

-skrevet av Sebastian Uul

His Majesty the King

2009-10-31T09:15:00.025+01:00

Da jeg lagde meningsmålingen i margen her sånn trodde jeg vel aldri i min villeste fantasi at HÉLE 10 personer ville stemme!!! (Det vil jo si at minst så så mange har besøkt bloggen min på en uke!? :-O) Og ikke minst at både Rex, House og Dino ville få en delt førsteplass! Ofte føles det teit å si disse klisjéaktige iq-løse uttrykkene som er utbredt blant ungdommen flest, men akkurat nå passer det egentlig veldig bra: "HVA SKJER MED VERDEN A!? HALLO LIKSOM!?"

Jeg begynner med å uttrykke både en bekymringsfølelse og en gledesfølelse over at det er så mange som kvadratrota av 100 som besøker bloggen min (gid om de bare etterlot noen spor på bloggen, sukk). Dette vil jo si at så mange som fjerderota av 10000 ikke har noe å bedre å ta seg til enn å bruke noe av sin dyrebare tid på å lese "Wacko stuff", noe som engster meg litt. Anyway, thank you, guys! I think I love you (you remind me of myself)!

Og så må jeg innrømme at gleden over å oppdage at rekordhøye ti stemmer var avgitt ved denne aldri så uskyldige meningsmålingen var overveldende. Jepp, aldri før har så mange stemmer blitt avgitt på noen av mine meningsmålinger. Rørende... Jeg tror jeg feller tårer! (Eller gjør jeg det?)

At jeg ble klokere av denne meningsmålingen, vil jeg vel ikke si. Faktisk så var mine topp tre favoritter også Rex, House og Dino. Men WTC folkens? You can do better than this! Så, det hele blir altså opp til meg. (Forresten, stakkars Buddha som fikk null stemmer. Jeg blir oppgitt. Ingen har oppdaget hvor sykt kul han egentlig var. Og Kåre Sørensen, vedder på at det var Dino som stemte på ham, for han ville ikke ødelegge balansen mellom de andre kanditaters stemmer (for nei, han ville jo ikke stemt seg selv til topps), pluss at han syntes sikkert synd på vår fantastiske fysikklærer.)

Selv om jeg digger å tilbringe tid i sofaen med House (dessverre med han på tven da, BUHU), og jeg liker å være med Dino for tid og sted blir da fort glemt, så ELSKER jeg å være med Rex. (Nei, jeg misbruker ikke verbet "å elske".)

Aaah, jeg børstet Rex i går, og dere skulle sett hvor vanvittig søt han var!!! Han logret hele tiden med halen og lagde kose-lyder (nesten så han malte som en katt), selv når jeg ved et uhell lugget pelsen hans. Jeg smeltet... Dessuten vet Rex alle mine hemmeligheter, med Rex føler jeg meg hel.

Her er han, sammen med Unni!

To av verdens beste skapninger :-)

I never thought the day'd come

2009-10-25T19:10:00.009+01:00

En ny æra startet i dag. :-D
Et nytt kapittel i mitt liv!

Nesten alle i min nærmeste omgangskrets har helt sikkert hørt meg klage over hvordan jeg ikke takler å slappe av og å gjøre noe morsomt alene, bare for min egen del. Jeg føler liksom alltid at jeg trenger selskap av andre for å gjøre noe chill, noe som gir litt rekreasjon.

Denne fredagen samlet tha gang seg på kinarestauranten etter skolen og spiste middag der. Det var koselig! Etter ca 2,5 timer dro hver sjel sin vei. Jeg dro til en besinstasjon hvor jeg fylte på bensin og støvsuget bilen, og så til Harald og hentet en gitar. Uten å tenke over det, kjørte jeg videre til mamma (den biologiske som bor på Vinger). Inn på parkeringsplassen, stanset motoren, stillhet.

Boom! Og så skjedde det noe. Jeg ville ikke ut av bilen. "Nei, nei, nei!!" Hjernen min skreik og beina klistret seg fast til bilgulvet. Jeg visste at i det øyeblikk jeg ikke gjorde som hjernen ba meg om, ville jeg bli ulykkelig, kje, rastløs. For jeg kjenner jo meg selv (litt). Jeg vet at med en gang jeg blir overlatt til meg selv aner jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg blir perpleks! Jeg mister grepet (litt).

Så denne fredagskvelden nektet jeg å la den dumme stemmen i hodet mitt å dra meg ned i søla! No way at jeg skulle være like patetisk som jeg er alle andre helgekvelder (utenom pokerkveldene). Psj, det er sant. Jeg er så latterlig tiltaksløs og synes synd på meg selv de kveldene i helga jeg er alene (ikke med venner). Jeg er som en liten unge, vet ikke hva jeg vil ha, men jeg vet at noe mangler, og jeg syter i all stillhet for meg selv. Etter hvert, og det skjer alltid, reiser jeg meg automastisk opp fra gulvet eller senga og gjør én av to ting: enten gjør jeg unna lekser, ellers så trener jeg. Oh yeah!!! Åh, også av og til blogger jeg da. Men alltid bærer det meste jeg gjør preg av self-pity. Haha. That's the truth. Clarification, it's a beautiful thing.

Heldigvis kom jeg til å huske at Joachim fortalte at det kom til å være en stund til han ble hentet fra Vinger. Så jeg sendte ham en melding. Litt senere var jeg i Lia. Top Chef gikk på tv, og Frederic og Joachim hadde installert seg godt og dypt i sofaen. Så der kom jeg diltende etter og satt meg i sofaen med ryggen rak og beina i kors.

Og det var da jeg kjente misunnelsen vokse som en svulst i magen min.

To be continued...

B-E-A-utiful

2009-10-24T23:37:00.004+02:00

Dette diktet synes jeg er så fantastisk nydelig at jeg bare må kopiere det til bloggen min! Enjoy :-)

Amor fati

Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

André Bjerke

Confession

2009-10-24T23:22:00.002+02:00

Jeg tror jeg ELSKER pokerkveldene! De er desidert ukenes høydepunkter. Jeg digger hvert eneste sekund jeg er med gjengen. Virkelig! Pokerkveldene får meg gjennom uka. Fredagskvelden er det jeg stadig ser fram til.

Likevel føler jeg at jeg kanskje ikke setter nok pris på disse kveldene. Jeg er redd for at jeg en dag skal oppdage hvor ille jeg savner disse pokerkveldene, og hvordan jeg mislyktes i å virkelig nyte hvert øyeblikk. Jeg vil ikke at det skal gå opp for meg enda en gang, som så mange andre ganger; at jeg aldri klarte å vite hva jeg hadde før jeg mistet det.

Min bedre halvdel

2009-10-23T21:28:00.019+02:00

Dere aner ikke hvor enorm gleden er! Endelig! Endelig har jeg litt tid til å sette meg ned og skrive et par velvalgte ord på denne fantastisk flotte bloggen min. Gleden blir bare større ved tanken på hva jeg skal skrive om i denne omgang. Dette innlegget skal nemlig dedikeres til ingen ringere enn min kjære, snille, gode, yndige venninne Helga Marie Løvenskiold Kveseth. Hun som kommenterer innleggene på denne bloggen, hun som "knæser" ryggen min, hun som svarer på mine sms når jeg bare skriver masse tull fordi jeg kjeder meg og ikke har annet å gjøre, hun som synger for meg med imponerende innlevelse, hun som ler av mine dårlige vitser, hun som tror på og lar seg redde av pingvinhelten (meg). . .

Jeg tror jeg er avhengig av denne skapningen. Akkurat som planter er avhengige av sola, akkurat sånn er jeg avhengig av Helga! Nøyaktig sånn faktisk! Denne jenta lyser opp min hverdag og uten henne føler jeg meg vissen. Hun klarer alltid å fremkalle et smil om min munn. Noen ganger er jeg deppa, og andre ganger føler jeg meg utslitt og rastløs. Og denne jenta, hun gir ikke opp før hun har fått meg i bedre humør og på bedre tanker. Og dét, det gjør meg lykkelig. Jeg blir sjeleglad.

Helga kan jeg fortelle alt til, og Helga forteller meg alt (tror jeg). Det er gøy å plage Helga, hun blir aldri sint for hun vét at jeg tuller uansett. Og det elsker jeg. Hun bare ler og plager og meg tilbake! Men jeg er flinkest til å plage, tidvis. Det er HD-klart.

Helga og jeg er perfekte sammen på så mange måter. Hun får alltid risen min og jeg hennes minimais og vannkastanjer! Oh yeah. Hun liker loff og jeg liker grovbrød. Hun er flink til å bake, og kanskje går veien til mitt hjerte gjennom magen? Det sistnvente er et faktum når det gjelder Helga, og hun påvirker meg. Hun former meg, nei, hun omformer meg. Og jeg liker det! Hun liker ManU og jeg liker Barca - perfekt balanse. Hun liker å se på disneychannel og le, mens jeg foretrekker å se på House og felle tårer. Prefekt balanse. Hun drømmer så mye, at i forhold til henne er jeg en kald realist. Men akkurat der tror jeg at vi lærer av hverandre. Perfekt balanse.

Jeg digger måten hun spinner fram masse rare historier i et vilt tempo, og hvordan hun elegant selger dem for god fisk. Og så synes jeg det er herlig måten hun tar ting så chill på og er for det meste positivt innstilt. Helga er som den bjørnen i Jungelboken. Hun inspirerer meg.

Vi kakler om meningsløse ting, og snakker om seriøse alvorlige eksistesielle temaer som mat og kjærlighet. Vi fører uendelig lange samtaler om ingenting. Det er kult og samtidig skummelt hvordan vi kjenner hverandres tankegang, for til min store forundring henger vi alltid med i hverandres tankerekker og skjønner hverandres merkelige formuleringer.

Det er ikke ofte jeg føler meg så avhengig av et menneske, men det må jeg si altså: hadde jeg vært House, hadde Helga vært BÅDE min Wilson, vicodin, og stokk!!! Hah, nå ble jeg glad. Dette bildet dekket det jeg tenkte jeg skulle få fram på en perfekt måte! Æsj, skulle bare ønkse Helga snart kunne oppdage hvilken super-duper kul serie House egentlig er! Ahh, jeg drømmer om våre samtaler om House. Samtaler som jeg håper en gang vil finne sted... Dino er den eneste jeg snakker om House med. Alle burde se på House. House, House, House, House <3 Oi... Helga og House begynner med H. OoooOooO! App-app-app! Nå må jeg slutte å skrive om House, for dette innlegget handler om Helga Hårfagre.

Helgas forhold til dyr er en egen historie (ikke en solskinnshistorie, så jeg tar den ikke med i denne omgang). Men Frank Johnny er hun glad i. Han er fin, og digg å klappe på. Men altså, poenget er at når Helga er på besøk hos meg så sloss vi liksom ikke om å kose med Rex, og det er ganske hyggelig. :P Perfekt balanse.

Noe helt annet som er litt fascinerende ved Helga er at hun ikke takler stillhet. Men da er det ikke sånn at hun spør: "Ellers?", og dermed kaster ballen (som vi i utgangspunktet ikke lekte med) til meg. Nei, det hun gjør er å si: "Skal jeg si deg noe? Vet du hva som skjedde her om dagen?" Da pleier jeg å svare: "Ja, jeg vet hva som skjedde, men du kan få lov til å fortelle likevel." Og akkurat sånn begynner enda en av våre samtaler, som så mange andre ganger. Selv om disse samtalene noen ganger kan minne om monologer (som Helga fører), så gjør det ingenting. For jeg har alltid all verdens tid til Helga Hamtana.

Og så har evolusjonen utviklet seg slik at mine ører bare stenger seg når jeg ikke klarer å innta mer av det hun sier. For det hender at jeg hører på henne uten å få meg meg et kvidder av hva hun sier (Sry Helga, men det er sant!). Men, men det er en fornøyelse! All of it! Greia er altså det at jeg blir ikke irritert eller kje, jeg bare velger å leve med det. Og det er det som er så kult, for sånn er det ikke med meg og nesten noen som helst. Noen ganger legger hun faktisk merke til at jeg er helt fjern og da klapper hun til seg selv rolig og sier: "Nei, nå må jeg holde kjeft!" Har du sett på maken til vakrere symbiose?

TO BE CONTINUED...
(Jeg må skrive gymplan, Helga ;P)
:-D

-.-

2009-10-12T12:14:00.008+02:00

Jeg er den feigeste av de feigeste av de feigeste av de feigeste av de feigeste av de... Jeg er like feig som... Som... Nei, jeg finner ingen god sammenligning, fordi det ikke finnes noen. Jeg er den feigeste uten sidestykke. Wow! I feel special. . .

Hadde det fantes et elitelag for verdens feigeste mennesker hadde jeg toppet det, og kvalifisert meg til en egen høyere elite med bare meg i.

Så kjerringaktig. Så pysete.
Jeg er et persilleblad. En blautfisk. En kujon. En reddhare. En dott.

Jeg skriver om mot og om helter, men det er nok bare snakk... Vrøvl. Hah, kjenner jeg meg rett, levde jeg savnnsynligvis ubevisst (?) i håpet om at hvis jeg rabler det ned her, så kanskje prentes det litt inn i hjernen min... Så stakkarslig er altså jeg! :-) Wohoo!

I had a dream

2009-10-08T11:25:00.014+02:00

I dag tidlig drømte jeg noe. Det var ikke som alle andre drømmer. Eller litt kanskje. Anyway, denne drømmen likte jeg skikkelig godt!

Jeg våknet klokka 08.01. Da hadde jeg sovet i 5,5 timer. Og jeg var trøtt! Akkurat da begynte Rex å bjeffe skikkelig! "Kanskje det var derfor du våknet, vimsa", tenker du og føler deg smart. Nei, svarer jeg, jeg våknet av at mobilen min ringte; jeg hadde lagret en notis om at jeg må hente mamma, Maryam og Marzia fra Gardermoen i kveld. De kommer tilbake! Blir godt å se de igjen! Ja, iallfall, jeg våknet. Jeg sov ikke lenger. Forandring av tilstand. Jeg var tørst så jeg gikk ned til kjøkkenet og tok med meg en flaske vann opp til rommet. Rex så så alene ut i gangen nede, så jeg tok ham også med på rommet og ga ham bekjed om å ligge. Han er den chilleste hunden i verden - perfekt. Tanken på at jeg kunne ha våknet i 6-tida da Bjørn dro på jobb var grøsselig! Så grøsselig at jeg bestemte meg for å sove igjen, koste hva det koste ville. Det tok ikke mer enn 20 min og jeg hadde sovnet igjen...

Og det var da drømmen kom. Det var mange personer med, noen kjente, og noen ukjente. Vi var i en van, og en kjent person (hvis navn ikke nevnes), som ikke har førerkortet, kjørte. Jeg husker nemlig at jeg tenkte: "Jøss, Det var på tide! Han har fått lappen!" Så skjedde det noe helt usannsynlig merkelig! Noen av de ukjente bakerst i vanen begynte nemlig å... Og da ville jeg ikke ake med lenger, så jeg begynte å rope: "Stopp bilen! Jeg vil aaaaav!" Men av en eller annen grunn satt jeg ved siden av sjåføren i den samme vanen i neste scene av drømmen. Han holdt på å klikke av raseri(pga det som skjedde bakerst i vanen). Ansiktet hans var forvrengt, han klemte rattet hardt i hendene, og bet sammen tennene. Så jeg sa med myk stemme til ham: "Ro deg ned nå, det kommer til å gå bra." Og når jeg så tittet ut av frontruta var veien helt mørk, man så ingenting. Farten vår altfor altfor høy, og selv om tanken streifet meg at det ikke er så lurt å kjøre i blinde, så tenkte jeg mer: "Stakkars! Nå har han (sjåføren) det fælt!" Så jeg valgte å kysse ham lett på kinnet! Virket som en god idé at the time, og når sant skal sies så fristet det å gjøre det. Og da bare vendte han det andre kinnet til og pekte på det mens han vrengte leppene nedover og nikket, han skulle ha kyss der også! Det fikk han. Og til slutt kysset han meg på munnen. Og da tenkte jeg: "Nå kommer vi iallfall til å døøøø! Men så koselig vi har det!"

Da var klokka 10.58. Jeg åpnet øynene. Rex stod ved senga mi og snuste meg i ansiktet og "nusset" meg på munnen...

Not random

2009-10-07T12:43:00.006+02:00

En gang i blant synes jeg at jeg skal tillate meg selv å blogge om de ting dere med sikkerhet vil finne lite interessante (i den grad at vi later som de andre innleggene er litt interessante). Sånn som nå.

I kveld får jeg nemlig besøk av gjengen for første gang. Pokerkveld :D
Jeg gleder meg! Vi har det alltid så artig sammen! Jeg tror jeg kommer til å huske disse pokerkveldene for resten av mitt 95 år lange liv... Jepp, jeg skal nemlig bli akkurat 95 år gammel. Da er jeg fornøyd. Et så rundt og fint tall, delelig med 5 og greier. 100 år gammel vil jeg ikke bli! Hah, tenk å bli 100 år gammel a gitt. Nei, takk! Det skal da være grenser for urealistisk tenkning, ærlig talt!

Pokerkveld for life! <3 (Ja, jeg brukte et hjerte! Sjeldent...)

Nå er klokka 02.06. Det er helt stille i huset... Gjengen har dratt hjem. Ble så brå overgang, så rart. Alle borte helt plutselig. Trist...
Kvelden har vært topp! Sove nå...

Balls of steel

2009-10-03T22:45:00.015+02:00

Feighet fører til en anger sterkere enn mange andre. For det ér mye verre å angre noe man ikke har gjort, enn noe man har gjort. Det det handler om i bunn og grunn er å ha mot til å være den man er, og ikke miste motet fordi man er den man er.

Det er en grunn til at alle liker helter, la det være tegneseriehelter eller hverdagshelter; de er modige karakterer. De våger det de fleste ikke tør. Jeg vil allikevel ikke si at har man mot nok, så går alt som smurt her i livet.

La meg bruke tegneseriehelter som et bilde på forskjellige typer helter.
Alle helter ofrer noe. Alle helter har sine egne tragiske historier. Hver bidige en. Alle kjemper de for noe, de vet med seg selv at de kun har ett oppdrag i livet. Så de gjør alt hva de makter for å nå sine mål, de har ingen å ta hensyn til, og ingen eller få er/kan være der for å støtte dem. For heltenes nærmeste vil aldri bli deres første-prioritet. Og vil de noen gang føle seg verdige sine super-venner?

Helter er små øyer. Omgitt av dype hav. Ubundet til fastlandet. De klarer seg selv, de trenger ingen, for de er sterke i troen og tjener tross alt "the greater good". De svikter ikke der alle andre gjør det. Disiplin er deres ryggrad og mange av livets goder gir de avkall på for å bidra til andres lykke.

Mennesker er egoistiske skapninger. Vi gjør bestandig det som gir best utslag for oss selv. Det er mang en ting moralen forteller oss vi ikke skal gjøre, men det er jo også veldig ofte slik at vi selv blir unntak for slike rettesnor. Hah, og så har vi heltene da! Hva med dem? Hvor ble det av deres egoisme? Er de über-mennesker de da kanskje? Hmmm, vent litt, ér det faktisk slik at de ikke har noe å vinne på det å være helter? Jeg tror ikke det. Nei, jeg tror faktisk ikke det. De har alle sammen sine personlige agenda som er deres drivkraft. Noe som trekker dem framover og som gir dem motivasjon. Vinningen kan være alt fra plaster på sår til smaken av hevn. Kanskje får de lettet sin samvittighet; bøtet? Kanskje føler de seg tvunget til å ta ansvar i en verden de ikke helt forstår, og som nekter å forstå dem? Kanskje føler de seg så ensomme at de like godt kunne være helter? Kanskje blir selve definisjonen av deres eksistens heltestatusen? En avhengighet. Vakkert.

Jeg jobber med å bli modigere, men en helt ville jeg ikke være om jeg så fikk valget! Helter er våre idoler, de er de vi ser opp til, og de vi forguder. De er sterke, tapre og beherskede. De er fryktløse. De har jo ingenting å miste. Men nettopp av den grunn, ville jeg heller valgt å være ei hvis navn ingen ville huske enn å bli en helt.

Det vi kan miste er det som er oss kjært. Saken er bare at det ikke alltid er slik at vi helt forstår nettopp det. Det er jo ikke tilfeldig eller rart at vi innser hva vi hadde først etter at vi har tapt det. Så jeg ville valgt å leve med den viten at det jeg har kan jeg miste når som helst. Jeg tror neppe det ville ført til at jeg hadde satt større pris på alt i livet, så opplyst og oppmerksom vil jeg vel aldri bli. Men likevel, jeg velger å bygge mitt liv på noen ubestandige pilarer. For den gleden jeg finner i livet som et sum av små flyktige øyeblikk i all forgjengeligheten, er verdt sorgen en eventuell ulykke ville medføre. Kanskje er jeg litt modig likevel som tør å ta sjansen på å handle uten garantier?

Endings lead to new beginnings

2009-10-03T21:57:00.009+02:00

I dag gjorde jeg noe. Noe stort. Noe drastisk. Noe som krevde guts, og som ga meg sommerfugler i magen. Jeg måtte dykke dypt inni meg og søke etter svar på denne utfordringen. Ja, jeg skal til å fortelle om noe dramatisk. Noe overraskende og samtidig befriende. Jeg har sluttet med volleyball. Jeg, Mahnaz Moradian, har sluttet med volleyball. Ikke mer volleyball. Jeg kjenner det rykker til i hjertet bare av å skrive det her. Samme følelsen som når man blir sluppet ned fra toppen av Jappen på Tusenfryd. Jeg kommer til å savne det, det vét jeg.

Jeg sluttet med volleyball i dag av flere årsaker. Uansett, vendepunktet var at jeg innså at dette handlet om meg og min vilje mer enn noe annet. Klart jeg svikter laget, og klart trenerne mine blir skuffet, men det er jo jeg som til syvende og sist må leve med å drive med noe jeg ikke liker like mye som jeg gjorde tidligere.

Now what? What's the next move?

Frem med skrittet

2009-09-19T21:31:00.009+02:00

Ahhh... Endelig! Er jeg den eneste som synes det er deilig å ikke høre mer mas og kjas fra ivrige stem-på-oss-gale politikere i media!? Jeg tro ikke det. Nei, jeg tror ikke det. Vel, det er ikke som om vi ikke kommer til å høre fra dem mer, men valget er iallfall over! :D Dagligdagse samtaler, reklamer, vitser, sanger, avisside på avisside, debatter... Alt omhandlet jo valget! En liten periode (i ønsket om å holde på min troskyldige glød) følte jeg meg viktig, for jeg innbilte meg på en måte at politikerne talte til meg og at de brydde seg om meg. Og så hadde vi retorikk i norsken på skolen, og denne lille gleden som jeg hadde formet i mitt hode forsvant.

Gud, som jeg hadde begynt å mislike Siv Jensen (ikke at jeg liker henne nå, men da var det nesten snakk om ordentlig misliking). Det kribler i fingerene etter å taste i vei en masse møkk om FRP, men jeg lar det være. De fortjener ikke så mye omtale i denne bloggen! :P Det var en liten trøst for meg at vi hørte lite av Carl I. Hagen i løpet av dette valget... HUFF! Jeg ble deprimert og IQ-en min sank betraktelig av å høre på denne mannen med innoverstråling i ett laangt minutt, der han, omgitt av sine likesinnede, alle like patetiske og barnslige, jublet som en lerke over at Venstre hadde fått så få stemmer. Og selvfølgelig ble vi servert den samme gamle avskyelige "Åh, vi blir hakket ned på av alle, det er så synd på oss, men vi gir oss ikke"-talen! Ørene mine ble torturert og hjernen min protesterte!!! Inni meg skreik jeg.

Det er en skummel tanke at de er det andre største partiet i Norge! Me no like. Litt utrolig at det er så mange der ute som kjøper all den driten de har å tilby. Avslutter med et litt artig bilde av Siv Jensen i ny "lov og orden"-kampanje for FRP:

Alle kan

2009-09-13T16:00:00.019+02:00

I altfor mange av mine 19 år har jeg latt en hviskende stemme innenfra styre mine valg og handlinger. Den har ofte fortalt meg at jeg ikke duger, at jeg ikke vil klare å overkomme hindre jeg møter på, og at jeg ikke skal håpe på mer enn logikken og sannsynlighetene tillater. Drømmer, har den fortalt meg, er ikke mer enn bare noen meningsløse illusjoner hjernen skaper. De er rustet til tennene med det farlige våpenet H-Å-P, de kan skade deg hvis du tillater dem å styre deg.

Stadig vekk dukker det opp mennesker som virkelig åpner ens øyne, de får en til å tenke: Wow! Han er superman! Eller: Oi, hun er tøff og selvsikker! De vekker en gryende ekspektanse av at verden ligger for våre føtter; alle kan nå sine mål hvis de virkelig er villige til å satse det som skal til, men så tenker vi med oss selv: HAH, de er bare noen få unntak som bekrefter regelen!

Ingenting er umulig! Ja, der har du en klisjé av en setning som er ganske så oppbrukt. Men selv om alle har hørt disse vise ordene, hører dem, og av og til etter å ha sett en skikkelig Hollywood film der alt mot alle odds ender lykkelig, tror på dem, lurer jeg på om vi faktisk klarer å forstå omfanget av disse ordene og hvor betydningsfulle de egentlig er! INGENTING ER UMULIG.

Vil det si at man kan fly, hvis man bare vil det? Vil det si at man kan se bedre bare man ønsker det sterkt nok? Vil det si at man kan få den kjekkeste/fineste på skolen, hvis man kniper sammen øynene og håper og lenge nok? Kan alle bli professorer i matematikk eller norsk, eller synge som Pavarotti eller løpe som Usain Bolt? Eller alt sammen samtidig?

Teoretisk sett sier jo denne "lære-setningen" at alt er mulig. Likevel må man prøve å være realistisk, synes nå jeg (J#pp, og jeg er smart!). Jeg tror på intelligens. Jeg tror på å se ting som de er og ikke lyve for en selv. Og jeg prøver å se ting som de er, og ikke verre enn det de er. Pøh! Der har jeg virkelig noe å jobbe med! Jeg er ikke særlig pessimistisk, det er ikke dét. Saken er at jeg prøver å unngå skuffelser. Jeg skyr dem.

Dette skriver jeg om fordi jeg ikke tror at jeg er den eneste om å føle det slik. Men, men tross alle oppsatte barreierer og tidligere erfaringer har en ubeskrivelig følelse slått rot i meg i dag. Jeg tør faktisk å si at jeg tror den følelsen er mot. Mot til å drømme, mot til å gå til handling, mot til å tro på meg selv. Jeg har lyst til å være en av de som kan gi andre den wow-følelsen jeg fortalte om i begynnelsen av dette innlegget. Jeg har ikke lenger lyst til å være nervøs og redd for enhver liten prøvelse. Og så satser jeg bare på at fornuften min og ikke minst følelsene gjør meg i stand til å ta de riktige valgene, og at de utruster meg til å kunne leve med konsekvensene! For de vil alltid komme, både gode og vonde, men slik er det. Vi trenger oppoverbakkene også. Vi kan ikke leve uten dem. Vi kan ikke det! Think about it.

Jeg håper dette motet vedvarer så lenge som mulig. Jeg liker tanken på å være tøffere. Og hvis jeg tør å tenke tanken på å sikte høyt og si til meg selv: "Jeg klarer det", da er jammen meg alle i stand til det! Man må bare ha guts og kaste seg ut i favnet av et sikkerhetsnett man vet ikke finnes. (I know, I know! Lettere sagt enn gjort, og kanskje er dette innlegget bare et ledd i et forsøk på å overbevise meg selv om at jeg føler meg litt modigere.) Jeg er langt fra selvsikker og og ikke i nærheten av å være allvitende, men jeg vét at det alltid finnes håp for alle der ute, FRP er et unntak (et som bekrefter regelen, seriously).

"To love is to risk not being loved in return. To hope is to risk pain. To try is to risk failure, but risk must be taken because the greatest hazard in life is to risk nothing." -Ukjent

Rabbel

2009-08-28T16:35:00.028+02:00

Ah, endelig fredag... Det er nesten så jeg feller tårer. Det har bare vært en av de dagene da alt er i nyanser av grått og grått. En av de dagene da rastløsheten ikke slipper taket. Kanskje skyldes det den nylige skolestarten, som har på en uforventet måte snappet meg ut av den slappe digge hverdagen som jeg nøt sånn for ca to uker siden? Haha, utrolig hvordan man gang på gang innser at man aldri klarer å forstå verdien av noe før man har mistet det. Søvn har det vært lite av i det siste også. :-S

Akkurat nå sitter jeg på gulvet på rommet mitt (as always (almost)), hører på radio Norge, drikker te og blogger. Wow, så mye spennende jeg har å fortelle! Og forresten, det regner ute...

"Hva skal du til neste år?" Og: "Hva skal du studere etter videregående?" Eller: "Hvor kommer du til å være til neste år?" Ikke helt ukjente spørsmål; en blir ofte stilt disse når en går i tredje klasse. Psj, skulle ønske jeg visste det. Hva? Hvor? Hvorfor? Jeg synes det er for tidlig å bestemme seg. Jeg er vel redd for å møte konsekvenser jeg ikke vil like eller som jeg ikke vil klare å takle. Kan jeg få utsette dette noen år til? Det er så mye mer jeg vil vite og utforske før jeg bestemmer meg!

Jeg har ikke lyst til å flytte hjemmefra, jeg har jo nettopp installert meg skikkelig. Jeg foretrekker rutiner, faste forutsigbare forhold. Trygghet. Vennegjengen er nå drit-likandes og jeg har på en måte vennet meg til denne fjerntliggende og nærmest ubebodde Eidskogen. Jeg har en følelse av at jeg tar sorgen litt vel på forskudd her sånn, men dette er faktisk noe som opptar meg om dagen. :P Nei, nå får jeg ta meg sammen! (...) Uæææ. Det er med blandede følelser jeg innser at det er en viss sjanse for at jeg ender opp med å studere i Trondheim.

Over til noe helt annet, noe litt mer hyggelig: Et av dagens lyspunkter har vært å se en hel haug med blide mennesker utkledd som alskens forskjellige barnetv-figurer i anledning av kveldens russekro. Jeg har ledd godt av de kreative morsomme løsningene folk hadde kommet fram til når det gjelder kostyme! Guri malla!!! Men, men en ting jeg er lei av er alle diskusjonene om hvorvidt man må/burde dra på russekroene eller ikke! Kan ikke folk bare la hverandre være i fred!? De som vil på kroa drar dit, de som ikke vil drar ikke dit! Ferdig med det. Mind you own damn business, thank you very much.

-------------------------------------------------------------------------------
~Ambitions - Donkeyboy

Back to school

2009-08-16T22:34:00.006+02:00

Jeg har lyst til å bruke en smiley der oppe, men vet ikke hvilken... Og heller ikke om det finnes en smiley for det jeg føler om årets skolestart.

Fortsettelsen vil følge senere, når jeg har klart å bestemme meg. Kanskje allerede i morgen etter første skoledag i tredje klasse...

28.08.09:
Den andre uken av tredje klasse er over. Dommen har falt. Disse smilyene er passende:
:-o
:-O
:-@
:-)

Mahnaz :D

2009-08-14T20:54:00.003+02:00

Mahnaz er kul som en sommerfugl
hun er nesten like grei som meg og deg
hun er flink i volleyball
og er så glad i meg
vi er bestisser Mahnaz og jeg
hun liker og hoppe og sprette, hun er ei super brunette.

Fra Marzia :)

Some well chosen words ~

2009-08-12T13:43:00.003+02:00

There is a tide in the affairs of men, which taken at the flood, leads on to fortune. Omitted, all the voyage of their life is bound in shallows and in miseries. On such a full sea are we now afloat. And we must take the current when it serves, or lose our ventures.

-William Shakespeare

Irish bull?

2009-08-06T19:21:00.021+02:00

Her er jeg. Igjen. En ting som er rart og som får en til å tenke litt er hvordan tida plutselig går saktere når man er syk. Jeg er syk, hardt forkjølet. Tør ikke å bruke ordet influensa, for ikke å snakke om svineinfluensa, så jeg lar det være.

Nå som det er sommerferie føler jeg at sekundene raser av gårde, og det setter maurene jeg har i rumpa i bevgelse. Jeg forvandles stadig til en duracellkanin som skal helst ikke gjøre annet enn å finne på masse rart sammen med venner (til irritasjon av både foreldre og venner) og liksom utnytte hvert eneste øyeblikk. Hva det enn nå betyr...

Jeg har alltid vært nysgjerrig på å forstå mennesker og deres adferd. Jeg hører gjerne deres meninger og prøver å se sammenhenger fra forskjellige vinkler. Ofte har jeg jo en egen oppfatning av ting og tang, men likevel prøver jeg å være objektiv og ihvertfall ikke overbevise dem om at det jeg mener er det eneste riktige sanne svaret (dette gjelder jo saker der det ikke finnes et korrekt svar, og i diskusjoner med folk som jeg ikke kan si jeg bryr meg så altfor mye om). Det er ikke slik at jeg mener at jeg vet bedre enn alle andre, men poenget er hvor mye jeg føler jeg bør engasjere meg.

Hmmm, la meg se. Jeg føler jeg må belyse hva jeg prøver å si. Ok: Er det en diskusjon om i hvor stor grad betakaroten er nødvendig for å holde brunfargen gjennom hele året, gidder jeg ikke å komme med kommentarer eller innspill. Da bare hører jeg etter og ler innvendig... Er det en diskusjon med medelever om hvorvidt FRP er et bra parti eller ei, kommer jeg med mine synspunkter, og hører på (på en måte, vi snakker jo om FRP tross alt!!!) de andres tanker, men lar være å forsøke å overbevise dem om hvor rottent og usaklig det partiet egentlig er. :-D Også har vi det tilfellet hvor det er en venn som snakker bare tull, og jeg joiner hengivent og engasjert, eller at en venn er i tvil om something something, og da prøver jeg selvfølgelig med alle midler å overbevise ham eller henne om at det jeg mener er riktig, altså gi råd med andre ord. :-P Poenget er at det hele henger sammen med om jeg har noe fornuftig å si om temaet, hvor mye jeg bryr meg om den personen jeg snakker med, og selvsagt om jeg føler at den personen i det hele tatt er interessert i å høre hva jeg har å si.

Tilbake til det jeg opprinnelig skrev om, altså at menneskers handlingsmønster og oppførsel synes jeg er skikkelig interessant! På busser, kassekøer, flyplasser eller restauranter finner jeg ofte meg selv stirrende på folk rundt meg. Jeg studerer skikkelsen og væremåten deres, og begynner å fantasere om hvordan livet deres er. Det er ganske morsomt! Noen ganger (eller ganske mange ganger) oppdager de ei stirrende jente med et stort hode og enda større krøllete svart hår (altså meg) i noen meters avstand, og sender tilbake et noe forfjamset blikk og snur seg med en patent dog lydløs slutt-å-glo-på-meg-ordre. Andre bryr seg bare ikke, og de er faktisk de mer interessante! Hehe, høres ut som jeg har utviklet en mani her sånn, men jeg liker å tenke at det er helt normalt. :-P Haha, "normalt"... Ingenting er normalt, for alt kan være normalt.

Venner, selv om de over tid utvikler en personlig karakter hos en, slutter aldri å overraske! Det er det som er så kult! Ingen blir noen gang kjedelige. Alle er ulike, og ingen er like. Mennesker er ikke lette å forstå (om i det hele tatt mulig), og ingen vil noen gang kjenne en 100 prosent. Ingen vil noen gang kunne forutsi helt sikkert hva ens neste valg vil være. Det er megafascinerende!

Det er som med stjerner, du vet at du aldri kommer til å skjønne hvor langt unna de faktisk er, men du prøver likevel. Slik er det med meg også. Jeg tror ikke at jeg noen gang kommer til å forstå og kjenne mennesker rundt meg slik de kjenner og forstår seg selv, men jeg vil prøve likevel. Det er spennende. :-D

Jeg har jo vennene mine der, som små nøtter jeg prøver å knekke(slapp av folkens, dere er kule, jeg digger dere), men den personen jeg har mest til disposisjon er jo meg selv. Det er ikke én ting jeg ikke funderer over i forkant av et valg, og ihvertfall ikke i etterkant. Jeg er mitt eget puslespill, eller rubiks kube, eller...

Det er nettopp denne overaktive tankevirksomheten som er med på å gi denne bloggen noen innlegg fra tid til annen. (For å gi dere et bilde: Jeg sparer dere for ca 99,9 % av det jeg tenker mens jeg skriver et innlegg.) Jeg er ikke engang sikker på om noe av det jeg skriver gir mening for noen som helst der ute... :-$ Etter å ha lest dette innlegget tenker du kanskje at teksten ikke henger sammen og det ikke finnes noen rød tråd gjennom den, men oppi hodet mitt gjør det faktisk det! ;-P

Anyway, det jeg grubler over akkurat nå er hvordan dette med objektiv og subjektiv tidsbegrep fungerer. Og hvordan det påvirker meg... Og hvorfor...

Hvorfor kan ikke tida gå like fort som når jeg er med venner, selv om jeg er syk, slik at forbedringsprosessen kan gå raskere? Hmm... Hvis jeg leker som jeg er med venner da...? :-P Det siste der var bare spøk. Hvorfor følte jeg nå at forrige setning måtte til for å forsikre dere om at jeg ikke er sprø? For jeg føler meg ikke sprø. Og jeg føler heller ikke at den som skulle lese denne bloggen ville ha grunn til å synes at jeg er sprø...

Holly macaroni, jeg stopper der.

Despair

2009-08-06T15:04:00.018+02:00

Det er til å grine av. Rett og slett til å hulke høyt og la tårene flomme over av. Til å bli kvalm og kaste opp av. Til og med til å bli sint av! Det er urettferdig. Det er trist. Det er vondt.

Det har regnet konstant i uke etter uke nå. Solen har stukket fram av og til, som for å gi håp og fremkalle lykkefølelsen. Men så har den forsvunnet, like uventet som den åpenbarte seg...

Ah, det var så deprimerende den ene gangen for ikke så lenge siden. Jeg satt på rommet mitt og leste i en litt tunglest engelsk bok, som for å pine meg selv ytterligere. Jeg hadde på musikk, og den hadde en viktig funksjon: å overdøve lyden av regndråpene mot taket rett utenfor vinduet mitt... Men så skjedde det noe! Plutselig kjente jeg en varm følelse i foten. Jeg løftet blikket fra boka og der var den!!! En strime sollys på foten min!!! Med store øyne så jeg ut av det tidligere gardinløse vinduet mitt, og oppdaget at sola skinte!!! S-K-I-N-T-E!!!

Som en automatisk reaksjon, nesten som en ren refleks, hoppet jeg opp fra senga og begynte å strippe. I løpet av sekunder hadde jeg dratt av meg alle klærne, og satt på meg bikinien (som jeg har liggende veldig lett tilgjengelig i skapet, sånn i tilfelle...). Så var det å gripe tak i solkremen fra hylla og finne et håndkle i skapet. Disse, sammen med boka jeg leste, kastet jeg i en sekk og dermed var jeg klar til å springe ut i hagen og nyte et lenge etterlengtet gjensyn med den fagre runde varme kula som jeg elsker sånn. Jeg klarer ikke å huske å ha spurtet ned trappetrinnene og ut i hagen, for det må ha gått så sinnsykt fort, men iallfall, når jeg kom ut i hagen ble jeg blå i ansiktet. Eller kanskje det var grønt. Jeg vet ikke. Alt jeg har erindring om er den bølgen av fortvilelse som skylte over meg, og som knuste all min optimisme og barnlige iver... Jeg var på randen av et sammenbrudd. Skuffelsen var så stor, så stor at jeg i skrivende stund ikke finner en god sammenligning for å belyse dens størrelse. Jeg kjente kinnet mitt ble vått, og jeg kunne ikke avgjøre om det skyldtes tårer eller regn... Sola hadde forduftet igjen.

I går var sola framme. I dag er sola framme... Ah, som jeg skulle ønske den ikke var det! Ikke en eneste sky å se i himmelen, og en mild vind suser av og til ganske så stille mellom buskene og trærne i hagen. WHY, oh why!?!?

Nå som været er perfekt, sitter jeg i kroken av sofaen min og ser resignert og utslitt ut av vinduet. Jeg vet at livet ikke er rettferdig, men til de grader altså??? Hva har skjedd med verden? Hvorfor måtte jeg bli sjuk nå? Buhuhuuuuhuuu! :'(

Jaja, enn så lenge får jeg bare spise vannmelon. Jeg liker vannmeloner. Det er ikke det at de alltid er der, for det er de jo ikke, men de er mye mer forutsigbare. Man vet når vannmelonsesongen er, og de forsvinner ikke fra kjøleskapet. Vannmelon for life!

Wow!!! Nå kom jeg til å innse noe! BRUNOST, den er der alltid den, eller hva? Oi... Nei, den er jo noe som er særegen norsk... Huff. :-|

Dette minner meg om litt av teksten til en sang fra Rolling Stones (som også er med på serien House (og deres versjon er faktisk bedre, nå vet du det)):
You can't always get what you want
You can't always get what you want
You can't always get what you want
But if you try sometimes, you might find
You get what you need

;-)

Back on track

2009-07-29T15:38:00.021+02:00

Jepp, nå er jeg tilbake fra Skottland. Tida gikk som antatt lynraskt. :-/
Det er så mye jeg vil fortelle, men jeg vet ikke hvor jeg skal starte og heller ikke om alt vil være like interessant, men jeg forteller litt likevel! What did you expect?

Herberget var helt ålreit, og det samme var Glasgow. Edinburgh var en finere by; mye mer å se på. The Highlands har en ubeskrivelig vakker natur som jeg øyeblikkelig forelsket meg i! Det regner jeg med jeg ikke er alene om - BEAutiful landskap. Edinburgh Dungeon var ikke så skummel som vi hadde trodd på forhånd, og Murder Walk (en vandrerunde rundt slottet i Edinburgh der sanne og litt freakye historier fra byens gamle dager ble fortalt) på kvelden var en vanvittig morsom opplevelse takket være den fenomenale innsatsen fra vår kule forkledde spøkelse-guide, og hans loyale medhjelper som gjorde det dritbra i alle hans forskjellige roller underveis i turen! De hadde noen ultra-morsomme vitser, jeg ler hver gang jeg tenker på dem.

Det skal sies at jeg ikke fant Prince Charming (selv om jeg på en måte sa ja til å være den utkårede til spøkelse-guidens loyale medhjelper :P ), men jeg vil ikke akkurat si at jeg lette etter ham heller. Jeg er ikke særlig god på sånt, har jeg funnet ut for lenge siden, uten at det gjør meg noe stort egentlig. ...Anyway, det er lov å dagdrømme litt iblant... Prince blablabla... :-P Høhø! OG det finnes alltid håp! :-)

Jeg fikk ikke smakt på haggis, og heller ikke prøvd en sekkepipe. Tanken på å prøve en kilt ble etter hvert skjøvet unna, da det virket som de bare solgte dem i sånne eksklusive butikker, der man bare ser på prislappene med store øyne og ikke våger å uttale de store tallene høyt, og der man ser et par tre ekspeditører vandrende hit og dit med haukeblikk til enhver tid. Jeg turte rett og slett ikke... :-( (De solgte kilt i små suvenirbutikker og, men de kiltene var ikke ordentlig, og jeg så aldri noen prøverom i de butikkene, tror jeg. (Dette hørtes jo litt ut som ikke annet enn dårlige unnskyldninger.)) Jeg er skuffet over meg selv...

Jentene jeg henger med er jammen meg råkule!!! Vi har det alltid gøy sammen. De var kremen av turen! :-D

Vi står foran Nessie, hvis hode... Ja, du er bare nødt til å forestille deg det.

Jentetur til Skottland

2009-07-17T15:43:00.020+02:00

Jeg gleder meg skikkelig!!! I kommende uke drar Annike, Helga Marie, Lise og Melinda og jeg til Glasgow. Blir den første jenteturen til utlandet jeg er med på. Weee :-D

Helga har planlagt å møte sitt livs kjærlighet, dvs sin skotske suber-prins, og jeg har lyst til å smake på haggis og prøve en sekkepipe og en kilt (selv om sistnevnte er kun forbeholdt menn). Når på, vil den føles som et helt annet vanlig skjørt? Jeg tror ikke det! Da hadde de jo ikke vært spesielle. Og det er ikke akkurat som skotske menn har begynt å gå i jente-skjørt!...Og kanskje finner jeg ut at min prins er skotsk jeg også!? (Japp, jeg har blitt smittet av Helgas prinsomani.)Jeg mener jeg har da ennå ikke møtt gutter i skjørt, så jeg kan jo egentlig ikke vite! Gutter som kler skjørt... Ja, da snakker vi saker og ting, tenker jeg. Høhø!

Dette er resultatet jeg fikk nå på en test ("Who is your Disney prince?" eller noe i den duren) på facebook:
The Beast (Prince Adam)
Your Prince is a big softy. Behind his rough exterior there is a tortured heart yearning for love. Sometimes, he has quite the temper, but you are that one person who can open up his heart. He will always be there to protect you.

Alt dette er for så vidt vel og greit! (...Og Belle er jo favoritt-disney-prinsessa mi. Ikke at det har noe med saken å gjøre.) Men skuffelsen oppstår når det ikke står noe om kilt... :-| På den andre siden, finnes det vel ingen skotske disney-prinser. Ellers hadde jeg hélt sikkert fått ham som resultat. Bøtt bøtt, a nøff is a nøff.

Å overnatte på et herberge blir spennende. Og det blir kult å høre den skotske dialekten rundt seg hele tiden. Også ser jeg selvfølgelig fram til å være med jentene i en hel uke! :-))

If you never try, you will never know.
Play the game.